);">

Barn og legging

Den evige kampen om å få små og store barn i seng kan vel drive enhver foreldre til vanvidd innimellom. 

Det å finne riktig leggetidspunkt kan være vanskelig også. De må være passe trøtte og ikke legges for tidlig eller for sent. Er de ikke trøtte nok vil de selvfølgelig ha vanskelig for å falle til ro, det samme om de blir overtrøtte. Og blir det for sent vil de også bli vanskelige å få opp på morgen da de ikke har fått nok søvn gjennom natten, og de blir trøtte og opplagte på skolen. 

Så når er det passe å få barn og ungdom i seng, egentlig?

Jeg har alltid ført en regel om at dersom de er for trøtte på morgen og har problemer med å komme ut av senga, da trenger de mer søvn og må tidligere i seng. Det har vært mye prøving og feiling for å finne rett tidspunkt. 

 

 

Og hva er det med at barna gjerne våkner en time før på helgene? Det er som de merker at nå skal vi ha fri og den dagen må vi få mest mulig ut av så da spretter de opp lenge før fuglene, når de i ukedagene må vekkes og de er som de har klister under beina når de går inn på badet. Men når de blir tenåringer så slutter dette opp om morgen-syndromet og de er du heldig om du får de opp til lunsjen står på bordet. Da endres de til dovendyret.

Og hva er det med at de alltid vil prøve å drøye tiden når det kommer til å falle til ro. Det er sånn typisk Albert Aberg som skal bare hele tiden, bare mye værre. Det er her jeg føler de noen ganger kan prøve å drive oss voksene til vanvidd. De vet jo så godt hvilke knapper de skal trykke på. Ingen vil at barna skal gå sultene i seng, så det er en klassiker. De har nettopp gått fra matbordet og fått i seg både 2 og 3 brødskiver, men allikevel så kommer det: Jeg er sulten!

What?!?

Du vil jo ikke nekte dem mat, men du vet jo innerst inne at de umulig kan være sultene. Skal man da bare gi de mat og la de drøye tiden ytterligere. For de er jo såpass stappet fra før at dem siste brødskiven du går med på at de skal få bruker de nesten en halvtime på å spise opp. 

Og selvom de akkurat var på do så slår det aldri feil. 5 minutter etter at nattasang er sunget så hører du noen som roper at de må på do. Får de akutt blærekatarr hver eneste kveld?

    Følg fru Holmen på Facebook 

komentarer jeg får.....

Når jeg møter nye mennesker, og de får vite at jeg er slankeoperert så er det en ting som alltid skjer.

Først ser personen lettere sjokkert ut og jeg ser blikket vandrer opp og ned kroppen min før de sier: Du ser ikke ut som en som har vært overvektig!

 

Det slår aldri feil..... 

 

Jeg tar det egentlig bare med et smil, men tenker for meg selv hva mener personen med dette? Hvordan kan man se på en person om de har vært overvektig. Ja på stranda vil jo løshuden på magen være ganske så avslørende, men det er jo ikke her jeg har fått disse komentarene. det er når jeg er fult påkledd. så da tenker jeg:

Hvordan ser en x-overvektig ut?

Er det noen trekk hos en som har en fortid som overvektig kontra de som alltid har vært slanke som gjør at man kan skille disse bare ved et blikk?

Kan det være klesstil, holdning eller andre ting?

Ikke vet jeg, men det er overasket mange som kommer med dette utsagnet når de hører at jeg har tidligere vært overvektig. 

 

 

 

Jeg skulle noen ganger ønske at jeg var litt tøffere og turte å spørre dem rett ut, men isteden så smiler jeg og tar det som et kompliment. Det er jo veldig hyggelig å få sånne tilbakemeldinger. 

 

Akkurat som når noen sier så flott du er blitt. Jeg vet det er mange som synes dette er vanskelig å høre, da de snur det til at personen mener at de ikke var flotte før. Dette er jo bare selvskading å snu en positiv og hyggelig komentar til noe negativt. 

Men jeg må jo si meg helt enig i dem, jeg synes den nye innpakningen min er mye bedre nå enn før og tar det abselutt ikke ille opp. 

 

Følg fru Holmen på Facebook 

#overvektig #tidligereovervektig #slankeoperert #gbp #gastricbypass #slanking #kommentarer #lurer

1,5 år etter operasjon

Nå er det altfor lenge siden jeg har lagt ut en oppdatering her. Dere som kjenner meg vet at vi har hatt mye å stå i den siste tiden, og da har jeg ikke helt klart å sette meg ned å skrive så mye. 

Nå er det nesten gått 1,5år siden jeg la meg under kniven og fikk utført slankeoperasjon. vekta har stabilisert seg på min målvekt og viser i dag 69,5 kg. Noe jeg er superfornøyd med. Jeg har veldig lite komplikasjoner etter min slankeoperasjon og tåler det meste av mat. jeg må bare være litt forsiktig med for store mengder karbohydrater da jeg ofte får et blodsukkerfall i etterkant. Det hender fremdeles jeg spiser litt for raskt og får dumping enda, men det er sjeldenere og sjeldnere og går ofte raskere over enn før. Jeg føler at jeg har klart å tilpasse mine nye spisevaner ganske så bra og trenger ikke alarm for å huske å spise lenger. 

 

 

I januar fikk jeg problemer med gallen som vistnok er veldig vanlig etter så stor vektnedgang. jeg ble henvist til kirurgi for å fjærne galleblære. Ventetiden ble lang og da jeg endelig fikk en operasjonstado var gleden stor et kort øyeblikk før jeg begynte å grue meg. Jo nærmere jeg kom datoen jo mer redd ble jeg, og jeg tenkte tanker som: Har jeg såååå vondt at operesjon er nødvendig? Klarer jeg å leve med disse smertene? Det var jo bare funnet 3 gallesteiner da jeg tok ct, kan disse gå bort av seg selv? Da operasjonsdagen kom var jeg helt ødelagt og jeg var så redd at jeg gråt så jeg hikstet før narkosen slo meg ut. Operasjonen gikk fint og kirurgen kunne fortelle at galleblæra var så full av steiner at han ikke orket å telle dem. Så godt den ble tatt før den laget ytterligere problemer. Og nå som det hele er over er jeg veldig glad for å bli kvitt disse gallestein anfallene.

 

Følg Fru Holmen på Facebook 

 

 

#slankeoperasjon #gbp #gastricbypass #slanking #gallestein 

1 år bryllupsdag

I går feiret vi vår første bryllupsdag. Tenk at det er 1 år siden mannen og jeg gav hverandre vårt ja i Olavskappelet. Og dagen måtte selvsagt feires på tradisjonelt vis.

 

 

Vi feiret dagen med å spise toppen av bryllupskaken. Den var faktisk veldig god og så like fin ut nå som da, til tross for at den har vært i fryseren i et år. På bryllupet vårt fikk jeg ikke smakt på kaken da jeg 12 dager før hadde fått utført min slankeoperasjon og var derfor fremdeles på flytende kost. Det ble tatt noen bilder at vi matet hverandre med kake, men jeg spyttet kaken ut så fort bildet var tatt. Så endelig fikk jeg også smake på denne nydelige kaka. Vi dekket bordet med bryllupsgavene vi fikk til vårt bryllup for å minnes dagen enda mer. Vi bruker disse tingene flittig ellers også men nå ble det litt spesielt, da det bare var bryllupsgaver på bordet når vi feiret dagen.

 

Etter å ha spist kaken så satte vi oss ned og leste i gjesteboken fra den store dagen. Det var så koselig å lese alle disse gode ordene fra de som delte denne store dagen med oss. Vi er kjempe taknemmelige for alle som tok seg tid til å skrive i gjesteboka og alle som var med å gjøre dagen vår så spesiell ved å delta i sermonien og festen etterpå. Sånn så det ut på bordet hvor gjesteboka lå under vårt bryllup.

 


 

1 år bryllupsdag betyr papirbryllupsdag. Derfor ville jeg gi mannen min en gave i form av papir. Jeg hadde et ønske om å lage et bryllupsalbum fra den store dagen, men siden vi fremdeles ikke har fått alle bildene av fotograferinga så får dette albumet vente litt til. Ja det er sykt at det skal ta så lang tid å få bildene til tross for mange purringer. Så om jeg skulle gjort noe annet denne dagen så ville det vært å bruke en annen fotograf isteden for en bekjent jeg trodde var seriøs. Men nok om det, nå var det bryllupsgaven jeg skulle fortelle om.

Mannen fikk derfor  en gave som vil kunne glede han i lang tid fremover. Han fikk 25 konvolutter hvor det står på dem når dem skal åpnes. Inne i dem skjuler det seg små brev og noen overraskelser som jeg ikke kan røpe her og nå siden han ikke skal vite hva det er enda. 

 



 

Jeg var også heldig å fikk gave av han. Kanskje ikke like gjennomtenkt da han dro ut søndag morgen for å kjøpe noe. Han er jo som menn flest ikke alltid like god på å huske eller å planlegge sånne dager. Vel han husket dagen  og var rask til å minne oss andre på at vi hadde bryllupsdag da vi satt å så på Eurovision song contest og klokken bikket 24.00

 

Og han er veldig flink til å komme med blomster og div uten noe spesiell grunn. Men denne dagen glemte han så han fløy ut døra på morgenen for å finne en gave. Og jeg må si at jeg synes han var veldig flink. Jeg fikk dette nydelige smykket, to lysestaker og et skilt med passende tekst for anledningen. Jeg elsker slike skilt og er alltid på jakt etter nye.

 





En bryllupsdag er ikke den samme uten å mimre litt så her kan du se bilder fra vår store dag. 

 

Dette var vår første bryllupsdag av forhåpentligvis mange. Jeg gleder meg til fremtiden med denne flotte mannen min som jeg elsker utrolig høyt ❤

 

1 års jubileum


 



 

I dag er det nøyaktig 1 år siden jeg la meg under kniven og fikk utført slankeoperasjonen gastric bypass. 

Jeg husker godt den nervepirrende dagen og bilturen inn til sykehuset. Jeg var så nervøs og redd for selve operasjonen at jeg ble litt menneskevond og glefset til mannen flere ganger. Det jeg gruet meg mest for var forberedelsene til jeg skulle på bordet og tiden frem til narkosen la meg i dyp søvn. Jeg har en vanvittig skrekk for alt som har med nåler å gjøre og minnene fra uka før hvor operasjonen ble avlyst etter alle disse stikkene og forberedelsene satt godt i. Denne dagen skulle jeg være først ute og dermed ingenting som skulle kunne hindre operasjon sånn sett. Vel man har jo hørt om de som har blitt åpnet og lukket igjen pga fettlever eller andre ting som gjorde at kirurgen har valgt å ikke utføre operasjonen. Og dette var selvfølgelig noe jeg var redd for. Tenk om jeg våknet og fikk beskjed om at operasjonen ikke var gjennomført allikevel. Men heldigvis ble det ikke sånn. Operasjonen gikk som planlagt. 

På operasjonsdagen viste vekta 97,5 kg og jeg hadde allerede mistet 12 kg fra Max-vekta mi under forberedelsene til operasjon og forkur som er obligatorisk når man tar operasjonen i offentlig sykehus. Dette er for å unngå komplikasjoner som kan komme ved en evt fettlever. 

Nå et år etter operasjonen har jeg gått ned til 69 kg. Det vil si at jeg har mistet 28,5 kg etter operasjonen. Bmi viser fremdeles overvekt men jeg er strålende fornøyd med resultat og føler at jeg er i mål. 

Tenk at på denne tiden for 1 år siden så brukte jeg XXL i klær og nå bruker jeg S og tilogmed XS i noe. Dette hadde jeg aldri noensinne drømt om. 

Dette er et valg jeg ikke har angret på og hadde jeg fått valget igjen så hadde jeg definitivt gjort det på nytt. Det siste året har hatt både oppturer og nedturer og fylt med A-ha opplevelser. Jeg har måtte jobbe masse med meg selv da lysten på å fråtse i mat og snop helt klart har vært tilstede til tider. Og vanen om å ty til mat når jeg ble stresset over ting som skjer i livet. For sånn er det. Livet går opp og ned og det vil alltid skje ting som kan være vanskelig å takle og da vil det være lett å føle for å gå tilbake til gamle vaner om å trøstespise. Men med en liten minimage vil det ikke føre med seg noe godt. Overspising gjør rett og slett dritvondt. Det fikk meg heldigvis til å innse hvor mye jeg tidligere brukte mat for å døyve følelser jeg synes var vanskelig å takle. Så derfor tok jeg kontakt med psykolog på overvektsklirnikken og fikk hjelp til å jobbe med disse følelsene. Jeg er nå på god vei til å snu disse dårlige vanene jeg har hatt til mat i så mange år.

Jeg har vært utrolig heldig og tåler det meste å spise og drikke. Det eneste som kan gjøre at jeg blir dårlig er om jeg spiser for fort eller for mye. Så alt med måte så går det veldig bra. Det eneste jeg ikke lenger klarer er brus. Jeg blir ikke dårlig av det, men jeg synes rett og slett ikke det smaker godt lenger. Jeg har forsøkt med 1-2 glass i mnd av forskjellige slag, men smaken er ikke det samme lenger så jeg drikker helst noe annet. Føler ikke at det er noe stort tap egentlig. Hadde noen sagt til meg at jeg ikke lenger ville like brus etter operasjonen så ville jeg ikke trodd det. Hvordan kan man slutte å like brus liksom? Brus som har vært en så stor favorittdrikk til både hverdag og fest i tykt og tynt helt fra man var liten. Men sånn ble det, smaken har endret seg og jeg liker rett og slett ikke smaken lenger. 

De plagene jeg har fått i etterkant av operasjon som ikke har med hvordan jeg spiser. Altså at jeg spiser for mye eller for fort, er at jeg til tider får litt lavt blodsukker. Det kommer gjerne etter at jeg har spist måltider med mye karbohydrater eller om jeg drøyer for lenge med et måltid. Det laveste jeg har målt er 2,1 i blodsukker. Det var en natt i påsken hvor vi hadde kosa oss litt ekstra med snop på kvelden. Jeg våknet på natta at jeg var så varm og svetten haglet. Da jeg stod opp kjente jeg at jeg var sikkelig skjelven, spesielt i knærne. Jeg bestemte meg derfor for å måle blodsukkeret og da viste det 2,1. Jeg tok meg litt å drikke for å få det raskt opp. Samtidig ble jeg fryktelig sulten og spiste en brødskive og noen druer. Etter ca 30 minutter følte jeg meg bedre og la meg til å sove igjen. 

Jeg har også fått gallesteiner og skal derfor snart under kniven for å fjærne galleblæra. Galleproblemer er vist en veldig vanlig komplikasjon etter vektnedgang. Selv om operasjon er skremmende så skal det bli godt å slippe disse smertene.

Men til tross for dette ville jeg ha gjort det igjen. Det er definitivt verdt det. Da jeg la meg under kniven trodde jeg at livet etter operasjon skulle bli vanskeligere og at jeg fikk flere komplikasjoner og kanskje tålte mindre sukker og fett. Ja helt ærlig så håpet jeg at jeg skulle bli dårlig av det sånn at valget om å holde seg borte fra det ble enklere. Men nå setter jeg pris på at jeg kan kose meg med det jeg vil og ha et nogenlunde normalt forhold til mat. Bare mindre mengder og alt med måte. 

 

Men vi kan ikke ha et tilbakeblikk på året som har gått uten å mimre med litt bilder. Så her ser dere noen bilder som ble tatt sånn ca for 1 år siden mer eller mindre. 

 



Og her er hvordan jeg ser ut i dag

 



 

 

Følg Fru Holmen på Facebook 

 

#1år #jubileum #slankeoperasjon #gastricbypass #gbp #slanking #livstilsendring #overvektsklirnikken #psykolog #komplikasjoner #gallesteiner #dumping #lavtblodsukker #påske #vekt 

4 kreative måter å gi pengegaver på

Nå er tiden inne for konfirmasjoner og de fleste komformanter ønsker seg jo penger. Det er sikkert flere enn meg som synes det er en veldig kjedelig å gi en konvolutt med penger. Derfor vil jeg dele noen kreative måter å gi en pengegave på, som samtidig pynter opp gavebordet under selskapet.

 



 

 

1. Pengetre

 

Hvem er det vel ikke som ønsker seg et pengetre med penger på?

Her har jeg brettet pengene som sommerfugler og festet de med en tynn ståltråd. Ståltråden fikk jeg kjøpt i en hobbybutikk. Så kan den heldige plukke pengene og ha glede av planten så lenge den lever. Pengetre krever også veldig lite stell (en liten kopp vann hver 14. dag ble jeg fortalt i blomsterbutikken) og passer derfor utmerket på et ungdomsrom. 

 



 

 

 

 

2. Lommepenger i ramme 

 

Jeg ofret noen gamle klær og laget denne rammen med lommepenger. Personlig er dette en av mine favoritter. Jeg synes den ble veldig dekorativ og morsom. Men det er også den som krever mest forberedelse i forkant, men til gjengjeld vil den kaste glans over gavebordet. Bokstavene er klistremerker og jeg fant både de og rammen på Europris til en fin pris. Har kan også den som får gaven velge å ha rammen som et minne eller bytte ut innholdet til noe annet. 

 



 

 

 

3. Drikkeflaske

 

Drikkeflasker i glass er veldig populære for tiden. Og med å skrive på med glass/porselenstusjer så blir dette et fint minne. Man kan jo skrive navnet og dato til den som får det, så blir det kort og gave i ett. Eller som jeg gjorde et lite sitat som være til glede i tiden fremover. Om man vil at skriften skal forbli på må man huske å brenne den i ovnen før vask. Om man ikke vil skrive på så kan man også legge en lapp inne i glassflasken. Jeg  fylte drikkeflasken med mynter så den heldige får litt jobb med å telle opp, om man vil være litt snill kan man jo legge en lapp i bunnen med summen, men det er jo ikke like gøy.

 

 



 

 

 

 

4. Lysestake

 

Man får kjøpt flere typer lysestaker hvor man selv kan fylle beholderen med pynt. Denne jeg har her er fra Partylite og er en av et sett på 3. Det jeg liker godt med disse typer lysestaker er at man kan bytte ut pynten i etter årstid og tema. Her er det bare fantasien som setter grenser og siden den er i klart glass og man selv velger hva man vil fylle den med så passer den inn så og si overalt.

 



 

 

#komfirmasjon #pengegave #kreativ #gave #penger #pynt #tips #fruholmen 

Panikk på sykehuset...

I dag var jeg med mannen til sykehuset, og vi hadde ikke mer enn satt oss ned før brannalarmen begynte å ule. Alle sitter like rolig på plassene sine som om ingenting skjedde, mens jeg kjente panikken spredde seg i kroppen. Jeg prøver selv å berolige meg med at de som jobber der fortsetter med oppgavene sine og enser knapt lyden. En sykepleier sier stakkars dere som må sitte å høre på lyden bare. Mannen så nok hvor panikk jeg fikk og sier at så lenge ikke hovedalarmen går så er det nok ikke noe å bry seg om. Men til ingen nytte, panikken bare brer seg i kroppen min. Og minnene om da vårt hjem brant julen 2014 blir kjempe klare. 

Så hører jeg hovedalarmen går i bygget og jeg sluttet nesten å puste. Nå må vi ut tenkte jeg bare, hvorfor er det ingen som reagerer? Da gikk døra opp og en dame i gul vest kommer tilsyne. Jeg kjente jeg skvatt til og hadde lyst å løpe ut. Tiden stod stille og det føltes som en halv evighet før hun sa at det var ingen fare. Det var vist bare en øvelse. Jeg klarte ikke helt å forsone meg med det før alarmen sluttet å ule. Og angsten ville ikke helt slippe taket da heller, den sitter fremdeles litt i enda.

 



 

Jeg tror jeg rett og slett blitt litt skadet i hodet etter at vi mistet alt i brann. Jeg får helt panikk om jeg hører en lyd som minner om en brannalarm, til tider synes jeg at jeg både hører at det brenner og lukter svidd. Jeg får ikke ro og går rundt meg selv og prøver å finne kilden. Om det bare er i mitt hode eller om det faktisk er noe som lukter vet jeg ikke. Men ekstra ille blir det om de andre i huset bekrefter lukten jeg kjenner. Jeg vet ikke hvor mange kvelder jeg har gått rundt og søkt rundt hele huset. Kjent på ledninger stikkkontakter og lukter etter hvor denne eimen av brent plastikk kommer fra. Men aldri noe å finne før den like plutselig er borte.

Det værste var vel da vi våknet midt på natta. Jeg tror klokka var rundt 3-4. Vi våknet av at røykvarsleren utenfor soverommet ula. Jeg skrek hysterisk til mannen: Hva er det som skjer? Men denne gangen også var det ikke noe å spore. Vi søkte hele huset uten å finne noe grunn til at røykvarsleren skulle reagere på. Til slutt fant jeg ut via Google at eldre røykvarslere kunne ule uten grunn eller pga støv. Jeg prøvde å slå meg til ro med dette men klarte ikke å få noe mere søvn den natta. Lå og tenkte på rømningsveier og div. Hadde vi i det hele tatt en sjangs om det begynte å brenne her på natta? Ville jeg klare å få ut barna? Jeg vet jo hvor fort en brann utvikler seg. Det så jeg med egene øyne den jula, og jeg er så glad for at jeg fikk ut barna da jeg gjorde og ikke ventet et eneste minutt lenger... da ville det ikke gått så bra.

Dagen etter kom det opp nye røykvarslere i huset og kort tid etter ble slukkeutstyr oppgradert. Men ikke noe av dette demper angsten min som sitter som boltret i meg. Det er virkelig ikke noe jeg unner noen å oppleve. Selv om jeg til tider har klart å se det positive i alt så er dette bare en måte å forsøke å lure meg selv og andre på. Det er jo så mye lettere å smile og le og fokusere på positive ting enn å føle på frykten, angsten og sorgen over alt vi mistet. Sånne tragedier gjør at man setter pris på hverandre mer, og nestekjærlighet viste mange gode mennesker der ute at de hadde. For makan til støtte vi fikk var helt overveldende. Takk til alle som viste oss støtte i denne vanskelige tiden ❤

 

 

Følg Fru Holmen på Facebook 

 

#sykehus #angst #panikk #brann #mareritt #røykvasler 

En lykkens dag

I dag kom dagen jeg har ventet på så lenge, og det hele føles nesten som en drøm. 

Jeg er i MÅL!!!

 



 

For første gang på mange år kan jeg juble over å se 60-tallet på vekta. Jeg kan rett og slett ikke huske sist jeg så dette tallet. 

Den siste tiden har jeg hatt et ekstra øye med vekta, da jeg ville få med meg nøyaktig hvilken dag jeg vippet under. Vekta sto stille på 70,5 ganske lenge, men de siste dagene begynte den å krype nedover. Så da ble det å hoppe opp på vekta hver dag en periode. 

I går viste den 70 blank så jeg følte meg en smule desperat der jeg hoppet opp og ned fra vekta og håpet den tippet under. Jeg tok tilogmed av meg klokka i håp om at det gjorde utslaget. Men nei den forble på 70. Kanskje i morgen da tenkte jeg...

I dag kunne jeg nesten ikke vente med å gå på vekta. Så fort jeg åpnet øynene så gikk jeg på vekta i stor spenning. Kunne det være i dag den endelig vippet under. 

Det var nesten så jeg skrek av glede da jeg så tallet 69,7 kg. Og hvor fantastisk er det vel ikke å legge inn tallet i vekt-appen og få et gratulerer for at målet er nådd. 

 



 

I dag er det nøyaktig 10 mnd og 3 uker siden jeg ble lagt under kniven og fikk utført min slankeoperasjon, gastric bypass. 

Ved alle mine utallige slankekurer så har jeg alltid hatt som mål å komme hit jeg er i dag og se dette tallet. Men jeg var alltid så langt unna at målet heller ble som en visjon, en uåpnålig drøm. Men i dag kan jeg endelig slippe jubelen løs og si jeg er i mål. 

 

Lag dere en fantastisk dag ❤

 

 



 

Følg Fru Holmen på Facebook 

 

#slankeoperasjon #gastricbypass #gbp #mål #slanking #livstilsendring #visjon #lykkedag #fruholmen

Spiseforstyrrelse og overspising

overspising er like mye en spiseforstyrrelse som andre, men den blir ikke like mye snakket om, eller forstått og akseptert. Jeg har hørt uttalelser som at overvektige er late og må bare ta seg sammen. Det er jo bare å spise mindre enn man forbrenner. En sa til og med at det var så enkelt å være overvektig i Norge. Man kunne jo bare sykemelde seg og sitte i sofan og bli enda fetere! Dette sier litt om hvor uvitende enkelte mennesker faktisk kan være.

Jeg har derfor lyst å dele min historie rundt spiseforstyrrelsen overspising.

Før min slankeoperasjon så var jeg ikke klar over at jeg faktisk hadde en spiseforstyrrelse. Jeg hadde kjempet mot vekta i flere år og gått fra slankekur til livstilsendringskurs, ja jeg prøvde alt. Til og med medikamenter som ble solgt under disk. Jeg gikk ned, men problemet lå ikke der. Det var å holde seg der som var vanskelig. Og hvorfor det var så vanskelig klarte jeg ikke å finne ut av. Jeg så ikke hvor problemet lå, og når man ikke vet hvor problemet ligger så kan man heller ikke gjøre noe med det.

Det var først etter min slankeoperasjon at jeg fant ut av hvor det hele bunnet. Så fort jeg ble stresset, ble lei meg eller fikk angst så ble jeg fryktelig sulten. En bunnløs sult som ingen mat eller søtsaker klarte å slukke. Det var en enorm sultfølelse og første gangen ble jeg litt overrasket over å kjenne denne følelsen. Jeg hadde etter operasjonen spist etter klokka siden jeg ikke kjente sult. Noen ganger kunne jeg kjenne en type tomhetsfølelse i magen, men aldri sult.

Når denne sulten kom så gjorde det eneste jeg kunne gjøre da, tok meg et knekkebrød og tenkte at nå har kroppen lært seg at jeg skal ha mat til faste tider så kanskje jeg heretter slipper å følge klokka men at kroppen sier ifra selv. Etter å ha spist hele knekkebrødet så ble jeg litt forfjamset. Nå var sulten enda sterkere. Vanligvis ville jeg bli stappmett av et knekkebrød, ja noen ganger klarte jeg ikke å spise et helt et heller på denne tiden. Så at jeg nå var mere sulten enn før jeg spiste var jo veldig merkelig. Jeg prøvde å overse hele følelsen, men det ble for vanskelig. Så jeg tok meg litt frukt, men det hjalp ikke. Fremdeles like sulten. Jeg ventet litt for å se om det gikk over, men nei den ble bare sterkere og sterkere. Så etter en stund prøvde jeg med en yoghurt, men nei ikke engang den mettet magen min som ropte etter mer. Det var da jeg forstod at dette var min måte å døyve følelser på. Når psyken ikke er helt i vater så sier kroppen min at jeg er sulten. Men hvorfor var det sånn?

 



 

Jeg tok derfor kontakt med Overveksklirnikken der jeg opererte og ba om en time hos psykologen der.

Da jeg tok kontakt så tenkte jeg at jeg måtte finne noe å erstatte mat og søtsaker med når disse følelsene kom. Jeg måtte avlede meg selv å få noe annet å gjøre, men hva? Jeg var kjempe redd for at dette ville gjøre at jeg på sikt havnet tilbake der jeg var før min slankeoperasjon. Jeg måtte ha hjelp før jeg kom dit og dette igjen ble et vektproblem. 

Allerede første timen hos psykologen så fikk hun meg til å innse flere ting. Å spise for å døyve smertene/følelsene har jo aldri gjort noe bra annet enn akkurat der og da. Det ble som en brannslukking hvor det på sikt ikke hjelper i det hele tatt. Det bare skaper problemer i for av at jeg i tillegg får en overvekt. Så hva skulle jeg gjøre da?

Hun ba meg beskrive de forskjellige følelsene som gjorde at jeg ønsket å spise. Jeg har også følelser hvor jeg mister helt lysten på mat, så det er både perioder jeg ikke klarer å spise mens andre ganger hvor jeg overspiser. Når disse ble skilt fra hverandre så var det å gå inn å kjenne hvor i kroppen jeg kjente følelsen. Og både angst, stress og tristhet kjente  jeg som en klump i magen. Det ble en stor oppvekker for meg. Kanskje det egentlig ikke var sult, men siden jeg kjente det i magen så forvekslet jeg dette med sult? 

Hun fortalte videre at det var viktig at jeg erkjennet følelsene mine. At jeg godtok at jeg kunne ha disse følelsene og prøve å indentifisere hvorfor de dukket opp. Jeg skulle rett og slett bare kjenne hvor følelsen satt i kroppen og finne ut hvorfor denne følelsen dukket opp og til slutt akseptere at jeg fikk denne følelsen.

Var det virkelig så enkelt? Jeg kjente jeg gledet meg til å komme hjem og starte med prosessen for å se om det var så lett som hun fikk det til å høres ut som.

Men i tillegg så skulle jeg lage noen strategier for hva jeg kunne gjøre for å avlede meg selv om det hele ble litt for voldsomt. Det er jo ikke bestandig man orker og klarer å sitte i en følelse. Så noen brannslukkere måtte jeg ha.

Mine ble da å gå en tur, male eller å rydde og organisere. Det er den siste som er mest brukt. Jeg føler at når jeg rydder i skuffer og skap så får jeg noe annet å fokusere på samtidig som jeg føler at jeg får det litt mere ryddig i topplokket. Så nå har jeg bl.a.omorganisert hele kjøkkenet. Vet ikke om familien er like fornøyd med det da alt har byttet plass, men jeg føler en ro over at det er bedre organisert. I tillegg så ble jeg helt slått ut og hadde null energi igjen da det var over, og det er vel det mannen mislikte mest. Ikke slit deg ut nå sa han gang på gang. Nei men akkurat nå står det mellom dette og mat, så jeg velger dette.

Det skjer fremdeles at jeg tyr til mat eller søtsaker. Og jeg følte meg totalt mislykket før neste time hos psykologen. Jeg synes ikke jeg hadde jobbet nok med følelsene mine og det var altfor mye av disse nødløsningene. Og når dagen hadde vært sikkelig dritt så søkte jeg trøst i noe godt på kvelden. 

Men allikevel det hadde skjedd noe, selve følelsen i magen (klumpen/ sultfølelsen) var ikke like sterk som før, selv om jeg ikke alltid klarte å la være å søke trøst i mat så var den blitt litt mindre. Og forskjellen var at jeg reflekterte over følelsen. Nå viste jeg godt hvorfor jeg spiste. Jeg kjente følelsen og identifiserte den og på en rar måte aksepterte jeg at jeg brukte mat denne gangen. Tidligere ville jeg bare spist helt på autopilot uten å tenke over det. Så til tross hadde jeg kommet et stykke videre. Men ferdig er jeg ikke. Dette er jo en strategi jeg har brukt i mange år og det sitter godt plantet i kroppen. Så det vil jo ta tid å bli kvitt denne spiseforstyrrelsen.

Noen vil si at det bare er å velge sunnere alternativer som frukt og grønnsaker. Ja med en god posjon viljestyrke så kan man fint velge dette, men det er på lik linje med annen mat bare en nødløsning som ikke hjelper i lengden. I det lange løp må man ta tak i problemet. Og det gjør like vondt å overspise på grønnskaker som på en hamburger, sjokolade eller annen mat når man er slankeoperert. For mye mat i en minimage gjør veldig vondt uansett hva det består av.

 



 

Det er like viktig å jobbe med grunnen til overvekten som å ta tak i selve vektproblemet. Ingen slankekur, livstilsendring eller operasjon vil kunne gjøre noe med selve roten til overvekten om det ligger en spiseforstyrrelse bak overvekten. Og for min del så tror jeg ikke at jeg ville klart å finne roten uten min slankeoperasjon. Så jeg er så taknemmelig for at jeg fikk denne muligheten og får den hjelpen og oppfølgingen jeg trenger via overvektsklirnikken. Nå ser jeg mye lysere på fremtiden og vet at nå skal jeg en gang for alle få bukt med min overvekt.

 

Jeg håper du som leser dette kan få en større forståelse av hvordan det kan være for en som er overvektig og tenker deg litt om før du dømmer andre. Det er faktisk ikke bare å ta seg sammen og spise mindre og trene mer. Og om du som leser dette selv er overvektig og har en spiseforstyrrelse så vil jeg at du skal vite at du ikke er alene.  Men å kommer seg gjennom en spiseforstyrrelse alene er ikke like lett og det er hjelp å få, om du ønsker det. Du må bare be om det.

 

Lag deg en fantastisk dag ❤

 



 

Følg Fru Holmen på Facebook 

 

 

 

#slankeoperasjon #gastrikbypass #gbp #fruholmen #livstilsendring #slanking #overspising #spiseforstyrrelse #psykolog #overvekstsklirnikken

VEKT vs CM

I går fikk jeg en aldri så liten A-ha opplevelse da jeg skulle finne riktig str på noen plagg. Jeg skulle bestille meg noen sommerklær på nett og siden det var på en utenlandsk nettside så var jeg veldig usikker på hvilken str jeg skulle velge. Så da var det bare en ting å gjøre, nemmelig å måle seg. Jeg fant frem målebåndet og målet midjen min og til min store overraskelse så viste den 84 cm. 

 



 

Så selv om jeg føler at vekta har stått mer eller mindre stille så har jeg mistet flere cm rundt midjen. Og da forstår jeg jo kommentarene jeg stadig får at jeg blir bare mindre og mindre. Jeg har jo ikke følt dette selv og har hatt altfor stort fokus på vekta. Og den står jo stille, så da var det ubegripelig for meg at folk rundt meg synes jeg ble mindre og mindre. Men de har vist rett, kroppen minsker i mål selv når vekta står stille. 

Nå har jeg blitt hele 35 cm mindre rundt midjen siden første måling som var i januar 2016. Det er jo helt vanvittig og jeg klarer ikke helt å forstille meg det. Derfor måtte jeg selv se med målebåndet hvor mye som var borte. 




 

Følg Fru Holmen på Facebook 

 

#slankeoperasjon #gastrocbypass #gbp #slanking #livstilsebdring #vekt #midjemål #cm #fruholmen


hits