1 år bryllupsdag

I går feiret vi vår første bryllupsdag. Tenk at det er 1 år siden mannen og jeg gav hverandre vårt ja i Olavskappelet. Og dagen måtte selvsagt feires på tradisjonelt vis.

 

 

Vi feiret dagen med å spise toppen av bryllupskaken. Den var faktisk veldig god og så like fin ut nå som da, til tross for at den har vært i fryseren i et år. På bryllupet vårt fikk jeg ikke smakt på kaken da jeg 12 dager før hadde fått utført min slankeoperasjon og var derfor fremdeles på flytende kost. Det ble tatt noen bilder at vi matet hverandre med kake, men jeg spyttet kaken ut så fort bildet var tatt. Så endelig fikk jeg også smake på denne nydelige kaka. Vi dekket bordet med bryllupsgavene vi fikk til vårt bryllup for å minnes dagen enda mer. Vi bruker disse tingene flittig ellers også men nå ble det litt spesielt, da det bare var bryllupsgaver på bordet når vi feiret dagen.

 

Etter å ha spist kaken så satte vi oss ned og leste i gjesteboken fra den store dagen. Det var så koselig å lese alle disse gode ordene fra de som delte denne store dagen med oss. Vi er kjempe taknemmelige for alle som tok seg tid til å skrive i gjesteboka og alle som var med å gjøre dagen vår så spesiell ved å delta i sermonien og festen etterpå. Sånn så det ut på bordet hvor gjesteboka lå under vårt bryllup.

 


 

1 år bryllupsdag betyr papirbryllupsdag. Derfor ville jeg gi mannen min en gave i form av papir. Jeg hadde et ønske om å lage et bryllupsalbum fra den store dagen, men siden vi fremdeles ikke har fått alle bildene av fotograferinga så får dette albumet vente litt til. Ja det er sykt at det skal ta så lang tid å få bildene til tross for mange purringer. Så om jeg skulle gjort noe annet denne dagen så ville det vært å bruke en annen fotograf isteden for en bekjent jeg trodde var seriøs. Men nok om det, nå var det bryllupsgaven jeg skulle fortelle om.

Mannen fikk derfor  en gave som vil kunne glede han i lang tid fremover. Han fikk 25 konvolutter hvor det står på dem når dem skal åpnes. Inne i dem skjuler det seg små brev og noen overraskelser som jeg ikke kan røpe her og nå siden han ikke skal vite hva det er enda. 

 



 

Jeg var også heldig å fikk gave av han. Kanskje ikke like gjennomtenkt da han dro ut søndag morgen for å kjøpe noe. Han er jo som menn flest ikke alltid like god på å huske eller å planlegge sånne dager. Vel han husket dagen  og var rask til å minne oss andre på at vi hadde bryllupsdag da vi satt å så på Eurovision song contest og klokken bikket 24.00

 

Og han er veldig flink til å komme med blomster og div uten noe spesiell grunn. Men denne dagen glemte han så han fløy ut døra på morgenen for å finne en gave. Og jeg må si at jeg synes han var veldig flink. Jeg fikk dette nydelige smykket, to lysestaker og et skilt med passende tekst for anledningen. Jeg elsker slike skilt og er alltid på jakt etter nye.

 





En bryllupsdag er ikke den samme uten å mimre litt så her kan du se bilder fra vår store dag. 

 

Dette var vår første bryllupsdag av forhåpentligvis mange. Jeg gleder meg til fremtiden med denne flotte mannen min som jeg elsker utrolig høyt ❤

 

1 års jubileum


 



 

I dag er det nøyaktig 1 år siden jeg la meg under kniven og fikk utført slankeoperasjonen gastric bypass. 

Jeg husker godt den nervepirrende dagen og bilturen inn til sykehuset. Jeg var så nervøs og redd for selve operasjonen at jeg ble litt menneskevond og glefset til mannen flere ganger. Det jeg gruet meg mest for var forberedelsene til jeg skulle på bordet og tiden frem til narkosen la meg i dyp søvn. Jeg har en vanvittig skrekk for alt som har med nåler å gjøre og minnene fra uka før hvor operasjonen ble avlyst etter alle disse stikkene og forberedelsene satt godt i. Denne dagen skulle jeg være først ute og dermed ingenting som skulle kunne hindre operasjon sånn sett. Vel man har jo hørt om de som har blitt åpnet og lukket igjen pga fettlever eller andre ting som gjorde at kirurgen har valgt å ikke utføre operasjonen. Og dette var selvfølgelig noe jeg var redd for. Tenk om jeg våknet og fikk beskjed om at operasjonen ikke var gjennomført allikevel. Men heldigvis ble det ikke sånn. Operasjonen gikk som planlagt. 

På operasjonsdagen viste vekta 97,5 kg og jeg hadde allerede mistet 12 kg fra Max-vekta mi under forberedelsene til operasjon og forkur som er obligatorisk når man tar operasjonen i offentlig sykehus. Dette er for å unngå komplikasjoner som kan komme ved en evt fettlever. 

Nå et år etter operasjonen har jeg gått ned til 69 kg. Det vil si at jeg har mistet 28,5 kg etter operasjonen. Bmi viser fremdeles overvekt men jeg er strålende fornøyd med resultat og føler at jeg er i mål. 

Tenk at på denne tiden for 1 år siden så brukte jeg XXL i klær og nå bruker jeg S og tilogmed XS i noe. Dette hadde jeg aldri noensinne drømt om. 

Dette er et valg jeg ikke har angret på og hadde jeg fått valget igjen så hadde jeg definitivt gjort det på nytt. Det siste året har hatt både oppturer og nedturer og fylt med A-ha opplevelser. Jeg har måtte jobbe masse med meg selv da lysten på å fråtse i mat og snop helt klart har vært tilstede til tider. Og vanen om å ty til mat når jeg ble stresset over ting som skjer i livet. For sånn er det. Livet går opp og ned og det vil alltid skje ting som kan være vanskelig å takle og da vil det være lett å føle for å gå tilbake til gamle vaner om å trøstespise. Men med en liten minimage vil det ikke føre med seg noe godt. Overspising gjør rett og slett dritvondt. Det fikk meg heldigvis til å innse hvor mye jeg tidligere brukte mat for å døyve følelser jeg synes var vanskelig å takle. Så derfor tok jeg kontakt med psykolog på overvektsklirnikken og fikk hjelp til å jobbe med disse følelsene. Jeg er nå på god vei til å snu disse dårlige vanene jeg har hatt til mat i så mange år.

Jeg har vært utrolig heldig og tåler det meste å spise og drikke. Det eneste som kan gjøre at jeg blir dårlig er om jeg spiser for fort eller for mye. Så alt med måte så går det veldig bra. Det eneste jeg ikke lenger klarer er brus. Jeg blir ikke dårlig av det, men jeg synes rett og slett ikke det smaker godt lenger. Jeg har forsøkt med 1-2 glass i mnd av forskjellige slag, men smaken er ikke det samme lenger så jeg drikker helst noe annet. Føler ikke at det er noe stort tap egentlig. Hadde noen sagt til meg at jeg ikke lenger ville like brus etter operasjonen så ville jeg ikke trodd det. Hvordan kan man slutte å like brus liksom? Brus som har vært en så stor favorittdrikk til både hverdag og fest i tykt og tynt helt fra man var liten. Men sånn ble det, smaken har endret seg og jeg liker rett og slett ikke smaken lenger. 

De plagene jeg har fått i etterkant av operasjon som ikke har med hvordan jeg spiser. Altså at jeg spiser for mye eller for fort, er at jeg til tider får litt lavt blodsukker. Det kommer gjerne etter at jeg har spist måltider med mye karbohydrater eller om jeg drøyer for lenge med et måltid. Det laveste jeg har målt er 2,1 i blodsukker. Det var en natt i påsken hvor vi hadde kosa oss litt ekstra med snop på kvelden. Jeg våknet på natta at jeg var så varm og svetten haglet. Da jeg stod opp kjente jeg at jeg var sikkelig skjelven, spesielt i knærne. Jeg bestemte meg derfor for å måle blodsukkeret og da viste det 2,1. Jeg tok meg litt å drikke for å få det raskt opp. Samtidig ble jeg fryktelig sulten og spiste en brødskive og noen druer. Etter ca 30 minutter følte jeg meg bedre og la meg til å sove igjen. 

Jeg har også fått gallesteiner og skal derfor snart under kniven for å fjærne galleblæra. Galleproblemer er vist en veldig vanlig komplikasjon etter vektnedgang. Selv om operasjon er skremmende så skal det bli godt å slippe disse smertene.

Men til tross for dette ville jeg ha gjort det igjen. Det er definitivt verdt det. Da jeg la meg under kniven trodde jeg at livet etter operasjon skulle bli vanskeligere og at jeg fikk flere komplikasjoner og kanskje tålte mindre sukker og fett. Ja helt ærlig så håpet jeg at jeg skulle bli dårlig av det sånn at valget om å holde seg borte fra det ble enklere. Men nå setter jeg pris på at jeg kan kose meg med det jeg vil og ha et nogenlunde normalt forhold til mat. Bare mindre mengder og alt med måte. 

 

Men vi kan ikke ha et tilbakeblikk på året som har gått uten å mimre med litt bilder. Så her ser dere noen bilder som ble tatt sånn ca for 1 år siden mer eller mindre. 

 



Og her er hvordan jeg ser ut i dag

 



 

 

Følg Fru Holmen på Facebook 

 

#1år #jubileum #slankeoperasjon #gastricbypass #gbp #slanking #livstilsendring #overvektsklirnikken #psykolog #komplikasjoner #gallesteiner #dumping #lavtblodsukker #påske #vekt 

4 kreative måter å gi pengegaver på

Nå er tiden inne for konfirmasjoner og de fleste komformanter ønsker seg jo penger. Det er sikkert flere enn meg som synes det er en veldig kjedelig å gi en konvolutt med penger. Derfor vil jeg dele noen kreative måter å gi en pengegave på, som samtidig pynter opp gavebordet under selskapet.

 



 

 

1. Pengetre

 

Hvem er det vel ikke som ønsker seg et pengetre med penger på?

Her har jeg brettet pengene som sommerfugler og festet de med en tynn ståltråd. Ståltråden fikk jeg kjøpt i en hobbybutikk. Så kan den heldige plukke pengene og ha glede av planten så lenge den lever. Pengetre krever også veldig lite stell (en liten kopp vann hver 14. dag ble jeg fortalt i blomsterbutikken) og passer derfor utmerket på et ungdomsrom. 

 



 

 

 

 

2. Lommepenger i ramme 

 

Jeg ofret noen gamle klær og laget denne rammen med lommepenger. Personlig er dette en av mine favoritter. Jeg synes den ble veldig dekorativ og morsom. Men det er også den som krever mest forberedelse i forkant, men til gjengjeld vil den kaste glans over gavebordet. Bokstavene er klistremerker og jeg fant både de og rammen på Europris til en fin pris. Har kan også den som får gaven velge å ha rammen som et minne eller bytte ut innholdet til noe annet. 

 



 

 

 

3. Drikkeflaske

 

Drikkeflasker i glass er veldig populære for tiden. Og med å skrive på med glass/porselenstusjer så blir dette et fint minne. Man kan jo skrive navnet og dato til den som får det, så blir det kort og gave i ett. Eller som jeg gjorde et lite sitat som være til glede i tiden fremover. Om man vil at skriften skal forbli på må man huske å brenne den i ovnen før vask. Om man ikke vil skrive på så kan man også legge en lapp inne i glassflasken. Jeg  fylte drikkeflasken med mynter så den heldige får litt jobb med å telle opp, om man vil være litt snill kan man jo legge en lapp i bunnen med summen, men det er jo ikke like gøy.

 

 



 

 

 

 

4. Lysestake

 

Man får kjøpt flere typer lysestaker hvor man selv kan fylle beholderen med pynt. Denne jeg har her er fra Partylite og er en av et sett på 3. Det jeg liker godt med disse typer lysestaker er at man kan bytte ut pynten i etter årstid og tema. Her er det bare fantasien som setter grenser og siden den er i klart glass og man selv velger hva man vil fylle den med så passer den inn så og si overalt.

 



 

 

#komfirmasjon #pengegave #kreativ #gave #penger #pynt #tips #fruholmen 

Panikk på sykehuset...

I dag var jeg med mannen til sykehuset, og vi hadde ikke mer enn satt oss ned før brannalarmen begynte å ule. Alle sitter like rolig på plassene sine som om ingenting skjedde, mens jeg kjente panikken spredde seg i kroppen. Jeg prøver selv å berolige meg med at de som jobber der fortsetter med oppgavene sine og enser knapt lyden. En sykepleier sier stakkars dere som må sitte å høre på lyden bare. Mannen så nok hvor panikk jeg fikk og sier at så lenge ikke hovedalarmen går så er det nok ikke noe å bry seg om. Men til ingen nytte, panikken bare brer seg i kroppen min. Og minnene om da vårt hjem brant julen 2014 blir kjempe klare. 

Så hører jeg hovedalarmen går i bygget og jeg sluttet nesten å puste. Nå må vi ut tenkte jeg bare, hvorfor er det ingen som reagerer? Da gikk døra opp og en dame i gul vest kommer tilsyne. Jeg kjente jeg skvatt til og hadde lyst å løpe ut. Tiden stod stille og det føltes som en halv evighet før hun sa at det var ingen fare. Det var vist bare en øvelse. Jeg klarte ikke helt å forsone meg med det før alarmen sluttet å ule. Og angsten ville ikke helt slippe taket da heller, den sitter fremdeles litt i enda.

 



 

Jeg tror jeg rett og slett blitt litt skadet i hodet etter at vi mistet alt i brann. Jeg får helt panikk om jeg hører en lyd som minner om en brannalarm, til tider synes jeg at jeg både hører at det brenner og lukter svidd. Jeg får ikke ro og går rundt meg selv og prøver å finne kilden. Om det bare er i mitt hode eller om det faktisk er noe som lukter vet jeg ikke. Men ekstra ille blir det om de andre i huset bekrefter lukten jeg kjenner. Jeg vet ikke hvor mange kvelder jeg har gått rundt og søkt rundt hele huset. Kjent på ledninger stikkkontakter og lukter etter hvor denne eimen av brent plastikk kommer fra. Men aldri noe å finne før den like plutselig er borte.

Det værste var vel da vi våknet midt på natta. Jeg tror klokka var rundt 3-4. Vi våknet av at røykvarsleren utenfor soverommet ula. Jeg skrek hysterisk til mannen: Hva er det som skjer? Men denne gangen også var det ikke noe å spore. Vi søkte hele huset uten å finne noe grunn til at røykvarsleren skulle reagere på. Til slutt fant jeg ut via Google at eldre røykvarslere kunne ule uten grunn eller pga støv. Jeg prøvde å slå meg til ro med dette men klarte ikke å få noe mere søvn den natta. Lå og tenkte på rømningsveier og div. Hadde vi i det hele tatt en sjangs om det begynte å brenne her på natta? Ville jeg klare å få ut barna? Jeg vet jo hvor fort en brann utvikler seg. Det så jeg med egene øyne den jula, og jeg er så glad for at jeg fikk ut barna da jeg gjorde og ikke ventet et eneste minutt lenger... da ville det ikke gått så bra.

Dagen etter kom det opp nye røykvarslere i huset og kort tid etter ble slukkeutstyr oppgradert. Men ikke noe av dette demper angsten min som sitter som boltret i meg. Det er virkelig ikke noe jeg unner noen å oppleve. Selv om jeg til tider har klart å se det positive i alt så er dette bare en måte å forsøke å lure meg selv og andre på. Det er jo så mye lettere å smile og le og fokusere på positive ting enn å føle på frykten, angsten og sorgen over alt vi mistet. Sånne tragedier gjør at man setter pris på hverandre mer, og nestekjærlighet viste mange gode mennesker der ute at de hadde. For makan til støtte vi fikk var helt overveldende. Takk til alle som viste oss støtte i denne vanskelige tiden ❤

 

 

Følg Fru Holmen på Facebook 

 

#sykehus #angst #panikk #brann #mareritt #røykvasler 

En lykkens dag

I dag kom dagen jeg har ventet på så lenge, og det hele føles nesten som en drøm. 

Jeg er i MÅL!!!

 



 

For første gang på mange år kan jeg juble over å se 60-tallet på vekta. Jeg kan rett og slett ikke huske sist jeg så dette tallet. 

Den siste tiden har jeg hatt et ekstra øye med vekta, da jeg ville få med meg nøyaktig hvilken dag jeg vippet under. Vekta sto stille på 70,5 ganske lenge, men de siste dagene begynte den å krype nedover. Så da ble det å hoppe opp på vekta hver dag en periode. 

I går viste den 70 blank så jeg følte meg en smule desperat der jeg hoppet opp og ned fra vekta og håpet den tippet under. Jeg tok tilogmed av meg klokka i håp om at det gjorde utslaget. Men nei den forble på 70. Kanskje i morgen da tenkte jeg...

I dag kunne jeg nesten ikke vente med å gå på vekta. Så fort jeg åpnet øynene så gikk jeg på vekta i stor spenning. Kunne det være i dag den endelig vippet under. 

Det var nesten så jeg skrek av glede da jeg så tallet 69,7 kg. Og hvor fantastisk er det vel ikke å legge inn tallet i vekt-appen og få et gratulerer for at målet er nådd. 

 



 

I dag er det nøyaktig 10 mnd og 3 uker siden jeg ble lagt under kniven og fikk utført min slankeoperasjon, gastric bypass. 

Ved alle mine utallige slankekurer så har jeg alltid hatt som mål å komme hit jeg er i dag og se dette tallet. Men jeg var alltid så langt unna at målet heller ble som en visjon, en uåpnålig drøm. Men i dag kan jeg endelig slippe jubelen løs og si jeg er i mål. 

 

Lag dere en fantastisk dag ❤

 

 



 

Følg Fru Holmen på Facebook 

 

#slankeoperasjon #gastricbypass #gbp #mål #slanking #livstilsendring #visjon #lykkedag #fruholmen

Spiseforstyrrelse og overspising

overspising er like mye en spiseforstyrrelse som andre, men den blir ikke like mye snakket om, eller forstått og akseptert. Jeg har hørt uttalelser som at overvektige er late og må bare ta seg sammen. Det er jo bare å spise mindre enn man forbrenner. En sa til og med at det var så enkelt å være overvektig i Norge. Man kunne jo bare sykemelde seg og sitte i sofan og bli enda fetere! Dette sier litt om hvor uvitende enkelte mennesker faktisk kan være.

Jeg har derfor lyst å dele min historie rundt spiseforstyrrelsen overspising.

Før min slankeoperasjon så var jeg ikke klar over at jeg faktisk hadde en spiseforstyrrelse. Jeg hadde kjempet mot vekta i flere år og gått fra slankekur til livstilsendringskurs, ja jeg prøvde alt. Til og med medikamenter som ble solgt under disk. Jeg gikk ned, men problemet lå ikke der. Det var å holde seg der som var vanskelig. Og hvorfor det var så vanskelig klarte jeg ikke å finne ut av. Jeg så ikke hvor problemet lå, og når man ikke vet hvor problemet ligger så kan man heller ikke gjøre noe med det.

Det var først etter min slankeoperasjon at jeg fant ut av hvor det hele bunnet. Så fort jeg ble stresset, ble lei meg eller fikk angst så ble jeg fryktelig sulten. En bunnløs sult som ingen mat eller søtsaker klarte å slukke. Det var en enorm sultfølelse og første gangen ble jeg litt overrasket over å kjenne denne følelsen. Jeg hadde etter operasjonen spist etter klokka siden jeg ikke kjente sult. Noen ganger kunne jeg kjenne en type tomhetsfølelse i magen, men aldri sult.

Når denne sulten kom så gjorde det eneste jeg kunne gjøre da, tok meg et knekkebrød og tenkte at nå har kroppen lært seg at jeg skal ha mat til faste tider så kanskje jeg heretter slipper å følge klokka men at kroppen sier ifra selv. Etter å ha spist hele knekkebrødet så ble jeg litt forfjamset. Nå var sulten enda sterkere. Vanligvis ville jeg bli stappmett av et knekkebrød, ja noen ganger klarte jeg ikke å spise et helt et heller på denne tiden. Så at jeg nå var mere sulten enn før jeg spiste var jo veldig merkelig. Jeg prøvde å overse hele følelsen, men det ble for vanskelig. Så jeg tok meg litt frukt, men det hjalp ikke. Fremdeles like sulten. Jeg ventet litt for å se om det gikk over, men nei den ble bare sterkere og sterkere. Så etter en stund prøvde jeg med en yoghurt, men nei ikke engang den mettet magen min som ropte etter mer. Det var da jeg forstod at dette var min måte å døyve følelser på. Når psyken ikke er helt i vater så sier kroppen min at jeg er sulten. Men hvorfor var det sånn?

 



 

Jeg tok derfor kontakt med Overveksklirnikken der jeg opererte og ba om en time hos psykologen der.

Da jeg tok kontakt så tenkte jeg at jeg måtte finne noe å erstatte mat og søtsaker med når disse følelsene kom. Jeg måtte avlede meg selv å få noe annet å gjøre, men hva? Jeg var kjempe redd for at dette ville gjøre at jeg på sikt havnet tilbake der jeg var før min slankeoperasjon. Jeg måtte ha hjelp før jeg kom dit og dette igjen ble et vektproblem. 

Allerede første timen hos psykologen så fikk hun meg til å innse flere ting. Å spise for å døyve smertene/følelsene har jo aldri gjort noe bra annet enn akkurat der og da. Det ble som en brannslukking hvor det på sikt ikke hjelper i det hele tatt. Det bare skaper problemer i for av at jeg i tillegg får en overvekt. Så hva skulle jeg gjøre da?

Hun ba meg beskrive de forskjellige følelsene som gjorde at jeg ønsket å spise. Jeg har også følelser hvor jeg mister helt lysten på mat, så det er både perioder jeg ikke klarer å spise mens andre ganger hvor jeg overspiser. Når disse ble skilt fra hverandre så var det å gå inn å kjenne hvor i kroppen jeg kjente følelsen. Og både angst, stress og tristhet kjente  jeg som en klump i magen. Det ble en stor oppvekker for meg. Kanskje det egentlig ikke var sult, men siden jeg kjente det i magen så forvekslet jeg dette med sult? 

Hun fortalte videre at det var viktig at jeg erkjennet følelsene mine. At jeg godtok at jeg kunne ha disse følelsene og prøve å indentifisere hvorfor de dukket opp. Jeg skulle rett og slett bare kjenne hvor følelsen satt i kroppen og finne ut hvorfor denne følelsen dukket opp og til slutt akseptere at jeg fikk denne følelsen.

Var det virkelig så enkelt? Jeg kjente jeg gledet meg til å komme hjem og starte med prosessen for å se om det var så lett som hun fikk det til å høres ut som.

Men i tillegg så skulle jeg lage noen strategier for hva jeg kunne gjøre for å avlede meg selv om det hele ble litt for voldsomt. Det er jo ikke bestandig man orker og klarer å sitte i en følelse. Så noen brannslukkere måtte jeg ha.

Mine ble da å gå en tur, male eller å rydde og organisere. Det er den siste som er mest brukt. Jeg føler at når jeg rydder i skuffer og skap så får jeg noe annet å fokusere på samtidig som jeg føler at jeg får det litt mere ryddig i topplokket. Så nå har jeg bl.a.omorganisert hele kjøkkenet. Vet ikke om familien er like fornøyd med det da alt har byttet plass, men jeg føler en ro over at det er bedre organisert. I tillegg så ble jeg helt slått ut og hadde null energi igjen da det var over, og det er vel det mannen mislikte mest. Ikke slit deg ut nå sa han gang på gang. Nei men akkurat nå står det mellom dette og mat, så jeg velger dette.

Det skjer fremdeles at jeg tyr til mat eller søtsaker. Og jeg følte meg totalt mislykket før neste time hos psykologen. Jeg synes ikke jeg hadde jobbet nok med følelsene mine og det var altfor mye av disse nødløsningene. Og når dagen hadde vært sikkelig dritt så søkte jeg trøst i noe godt på kvelden. 

Men allikevel det hadde skjedd noe, selve følelsen i magen (klumpen/ sultfølelsen) var ikke like sterk som før, selv om jeg ikke alltid klarte å la være å søke trøst i mat så var den blitt litt mindre. Og forskjellen var at jeg reflekterte over følelsen. Nå viste jeg godt hvorfor jeg spiste. Jeg kjente følelsen og identifiserte den og på en rar måte aksepterte jeg at jeg brukte mat denne gangen. Tidligere ville jeg bare spist helt på autopilot uten å tenke over det. Så til tross hadde jeg kommet et stykke videre. Men ferdig er jeg ikke. Dette er jo en strategi jeg har brukt i mange år og det sitter godt plantet i kroppen. Så det vil jo ta tid å bli kvitt denne spiseforstyrrelsen.

Noen vil si at det bare er å velge sunnere alternativer som frukt og grønnsaker. Ja med en god posjon viljestyrke så kan man fint velge dette, men det er på lik linje med annen mat bare en nødløsning som ikke hjelper i lengden. I det lange løp må man ta tak i problemet. Og det gjør like vondt å overspise på grønnskaker som på en hamburger, sjokolade eller annen mat når man er slankeoperert. For mye mat i en minimage gjør veldig vondt uansett hva det består av.

 



 

Det er like viktig å jobbe med grunnen til overvekten som å ta tak i selve vektproblemet. Ingen slankekur, livstilsendring eller operasjon vil kunne gjøre noe med selve roten til overvekten om det ligger en spiseforstyrrelse bak overvekten. Og for min del så tror jeg ikke at jeg ville klart å finne roten uten min slankeoperasjon. Så jeg er så taknemmelig for at jeg fikk denne muligheten og får den hjelpen og oppfølgingen jeg trenger via overvektsklirnikken. Nå ser jeg mye lysere på fremtiden og vet at nå skal jeg en gang for alle få bukt med min overvekt.

 

Jeg håper du som leser dette kan få en større forståelse av hvordan det kan være for en som er overvektig og tenker deg litt om før du dømmer andre. Det er faktisk ikke bare å ta seg sammen og spise mindre og trene mer. Og om du som leser dette selv er overvektig og har en spiseforstyrrelse så vil jeg at du skal vite at du ikke er alene.  Men å kommer seg gjennom en spiseforstyrrelse alene er ikke like lett og det er hjelp å få, om du ønsker det. Du må bare be om det.

 

Lag deg en fantastisk dag ❤

 



 

Følg Fru Holmen på Facebook 

 

 

 

#slankeoperasjon #gastrikbypass #gbp #fruholmen #livstilsendring #slanking #overspising #spiseforstyrrelse #psykolog #overvekstsklirnikken

VEKT vs CM

I går fikk jeg en aldri så liten A-ha opplevelse da jeg skulle finne riktig str på noen plagg. Jeg skulle bestille meg noen sommerklær på nett og siden det var på en utenlandsk nettside så var jeg veldig usikker på hvilken str jeg skulle velge. Så da var det bare en ting å gjøre, nemmelig å måle seg. Jeg fant frem målebåndet og målet midjen min og til min store overraskelse så viste den 84 cm. 

 



 

Så selv om jeg føler at vekta har stått mer eller mindre stille så har jeg mistet flere cm rundt midjen. Og da forstår jeg jo kommentarene jeg stadig får at jeg blir bare mindre og mindre. Jeg har jo ikke følt dette selv og har hatt altfor stort fokus på vekta. Og den står jo stille, så da var det ubegripelig for meg at folk rundt meg synes jeg ble mindre og mindre. Men de har vist rett, kroppen minsker i mål selv når vekta står stille. 

Nå har jeg blitt hele 35 cm mindre rundt midjen siden første måling som var i januar 2016. Det er jo helt vanvittig og jeg klarer ikke helt å forstille meg det. Derfor måtte jeg selv se med målebåndet hvor mye som var borte. 




 

Følg Fru Holmen på Facebook 

 

#slankeoperasjon #gastrocbypass #gbp #slanking #livstilsebdring #vekt #midjemål #cm #fruholmen

Ny operasjon

Ja nå er det bestemt, at jeg skal under kniven igjen. Jeg har ikke fått noe dato for inngrepet enda, men fikk beskjed om at det blir i mai engang. Altså nøyaktig 1 år etter min slankeoperasjon skal jeg igjen under kniven. 

Jeg må innrømme at jeg gruer meg litt, men vet jo at det blir bedre etter operasjon. 

Jeg har i den siste tiden hatt en del magesmerter og etter mange turer til lege, legevakt og akutten så ble det påvist gallesteiner. Dette er vist veldig vanlig blant de som er slankeopererte, men også hos personer som har gått ned mye i vekt av andre grunner, i følge legen på sykehuset. Hvorfor det var sånn kunne han ikke helt gi noe godt svar på. Men det beste var da å fjerne galleblæra. 

Det skal bli godt å slippe disse smertene, selv om jeg til tider synes det går veldig bra, så er det helt forferdelig når det først står på. Og det spiser kanskje litt om hvor vondt det kan bli når jeg på legevakta måtte få morfin-sprøyte for smertelindring. De prøvde med to andre først men null effekt på smertene jeg hadde. Så det skal bli veldig godt å kunne slippe dette i fremtiden.



 

Føler jeg blir litt ambivalent til hele greia. Gruer meg for operasjonen men gleder meg til det hele er over. Var akkurat sånn jeg følte da jeg skulle under kniven for min slankeoperasjon også. Selve operasjonen er skummel og skremmende. Men resultatet den gir er en stor motivasjonsfaktor som gjør det verdt det. Bare å komme seg gjennom operasjon og første tiden etterpå med sårskift.

 Jeg har jo helt noia for sånt og husker fremdeles godt da jeg skulle få hjelp av mannen dagen før vårt bryllup til å skifte på sårene for å få et plaster som ikke var like synelig under kjolen. Problemet der var at disse plasterene var mindre og til min store skrekk så jeg deler av et sting og fikk helt panikk. Jeg ble rett og slett helt fra meg og mannen måtte sette et plaster til over kun for å skjule stinget. Plasteret hadde en transparent kant og stinget havnet der så var jo ikke noe fare for at det skulle henge seg opp eller noe. Bare jeg som fikk panikk av å se det. Vi kan le av det nå men det var katastrofe-følelse der og da. Da er det jammen meg godt å ha egen sykepleier i huset som kan hjelpe til med sånne ting jeg rett og slett ikke takler. Så Vetle det er bare å være forberedt på tiden som kommer og du igjen får tittelen personlig sykepleier. 

 



 

Følg fru Holmen på Facebook

 

#slankeoperasjon #gastricbypass #gbp #komplikasjoner #operasjon #gallestein

9 måneder

Jeg har nå hatt en lang pause fra vekt og oppdateringer her og vil nå komme med en liten oppdatering på hvordan det går.

Det er nå 9 måneder siden jeg la meg under kniven og fikk utført operasjonen, Gastrisc bypass, som forandret livet mitt totalt. Og hadde jeg fått valget på nytt så hadde jeg helt klart gjort det igjen. Alle smertene og dumpingene er helt klart verdt det når alt kommer til alt, selv om jeg noen ganger angrer bittelitt når jeg ligger sammenkrøpet i smerter. Men jeg angrer ikke på selve operasjonen, men jeg angrer på at jeg spiste feil mat, for fort eller for mye, alt etter hva som gir smertene der og da. Til å begynne med kunne jeg føle litt anger over operasjonen, men nå angrer jeg ikke et sekund på den, kun på feil valg jeg kan ta i forhold til mat som gjør at jeg får dumpingen.

Grunnen til at jeg har hatt en lang pause fra vekta er egentlig veldig enkel. Vekta trengte nye batterier og jeg benyttet muligheten til å få en liten avvenning fra jaget over tallet som stod på vekta. Så da vekta sluttet å virke brukte jeg med vilje litt lang tid på å bytte batteriene så jeg slapp å veie meg. Jeg fleipet om å skrive et innlegg om at jeg veide så lite at vekta ikke klarte å registrere hvor mye siden det alltid stod "LO" på vekta, men det ble med tanken. Det ble litt mye veiing en periode og jeg kjente på panikken om vekta gikk oppover eller stod lenge stille. Men det er jo helt naturlig når jeg nå har kommet så langt og føler at jeg nesten er i mål. 

Jeg sier nesten fordi jeg egentlig er veldig fornøyd med hvor langt jeg har kommet men samtidig så har jeg en stor drøm om å se 60-tallet på vekta. Noe jeg ikke kan huske å ha sett før. Det var isåfall før man begynte å bry seg om vekt og var nok tidlig i ungdomsårene. Nå er jeg veldig nær denne drømmen og kan nesten ta og føle på det.

Vekta viser nå 70,5 kg og det vil si at det bare er 600 gram igjen til mål. Det er jammen meg ikke mye. Det siste året har jeg altså mistet 39 kg hvor 27 av disse er etter operasjon. Det er helt vanvittig å tenke på. Og veldig rart å se gamle bilder og ikke minst klærne jeg brukte før. De klærne som på mitt største var så trange at det var rett og slett ubehagelig å ha de på kan jeg nå ta nesten ta svømmeknappen i. Det er da det går opp for meg hvor mye jeg faktisk har gått ned.

 



 

Følg Fru Holmen på Facebook 

 

 

 

#slankeoperasjon #gastricbypass #gbp #9mnd #vekt #slanking #livstilsendring #dumping #anger

Prinsesse-prøven



 

Her en kveld jeg skulle legge meg så oppdaget jeg noe rart. Jeg la meg ned i senga trøtt og sliten og kjente på hvor godt det var å legge seg ned etter en lang dag.

Nei vent, det var ikke behagelig! Jeg kjente at jeg lå på noe hardt sånn rundt rumperegion lå det noe. Jeg strøk hånda over madrassen for å kjenne etter hva det var. Kjente ikke noe og la meg til rette igjen. Nei det var der fremdeles.

 

Det må ligge noe unduer madrassen.

 




 

Jeg stod opp og løftet madrassen forsiktig i frykt for hva jeg ville finne der. Men det var ikke noe å se. Jeg kjente etter med hånda men fant ingenting.

Jeg la meg ned igjen og jo der var det igjen. Etter mye frem og tilbake og leting så går det opp for meg at det jeg kjente var mitt eget halebein. Jeg brast ut i latter når jeg forstod hva som gav dette ubehaget.

Polstringen på rompa var borte og jeg kunne faktisk kjenne dette beinet når jeg lå, og det var sikkelig ubehaglig.  Dette var en helt ny opplevelse for meg som alltid har hatt litt ekstra polstring. Selv de hardeste underlag har virket myke å sitte på, men denne kvelden følte jeg meg som prinsessen på erten et lite øyeblikk.

Jeg har den siste tiden oppdaget flere kuler på kroppen som har gitt meg litt småangst før jeg skjønner at det er div bein som bare kommer til syne og ikke leger er gjemt under et lag av spekk. Er det noe alle kjenner tru eller er det bare når man plutselig har gått ned mye i vekt og kjenner på følelser man tidligere ikke har merket noe til?

 

Så da ble det ikke noe prinsesseprøve for meg denne dagen heller.

 



 

Følg Fru Holmen på Facebook 

 

#slankeoperasjon #gastricbypas #gbp #livstilsendring #slanking #kul #prinsesseprøve #prinsessenpåerten 

Tøff start på det nye året

Dette året fikk en relativt tøff start og jeg har derfor ikke vært noe flink til å oppdatere bloggen og leserene mine. Jeg har fått mange meldinger over at dere savner en oppdatering. Det er jo kjempe koselig å høre at mine innlegg er savnet, og nå vil jeg gi dere en liten forklaring på hvorfor jeg har uteblitt.

Denne årstiden er ikke mye god for en kropp med fibromyalgi, og jeg har mye smerter om dagen. Smertestillende jeg får for disse smertene har igjen en mindre god effekt
på magen. Jeg har normalt en litt treg mage og smertestillende gjør den enda tregere. Derfor fulgte jeg rådet fra sykehuset om å tilføre mere fett i kosten. Tarmene har godt av litt fett, men igjen gav dette problemer med gallen. I tilleg er en av bivirkningene på smertestillende sammentrekninger i galleveien. Disse smertestillende har ikke vært noe problem å ta tidligere, men da smertene økte og jeg dermed tok flere i løpet av døgnet og over flere dager så kom problemene.

 Jeg fikk lettet litt på fibro-smertene, men fikk isteden magesmerter. Så da var det inn og ut fra lege, legevakt før jeg til slutt havnet på akutten og fikk tatt CT. De trodde det var nyresteinen som gav smertene, men det viste seg å være gallesteiner i tillegg til at jeg var forstoppet. Så da fikk jeg avføringsmiddel og nye smertestillende som ikke gir disse bivirkningene.

Jeg merker fremdeles at det klyper i siden når jeg spiser fet mat, men magen har det mye bedre nå. 

Så i dag gikk jeg igjen på vekta, det er lenge siden jeg har veid meg nå så jeg var ganske spent på om det var noe forskjell. Og til min store overraskelse så viste vekta 71,6 kg. Det vil si at jeg har i alt gått ned 37,9 på 1 år, hvor 25,9 av disse er etter slankeoperasjon. Og det er bare 1,7 kg igjen til mitt mål. Det er helt vanvittig å tenke på. Jeg er så utrolig glad for at jeg valgte å ta denne operasjonen som har endret livet mitt så drastisk.

 



.

 

Følg Fru Holmen på Facebook 

 


#slankeoperasjon #gastricbypass #gbp #slanking #vekt #livstilsendring #fibromyaleri #gallestein #fibro #smerter #vinter 

Min første Jul som slankeoperert



 

Jeg tok fri fra vekta i jula da vi ikke var hjemme og heller ikke hadde tilgang på vekt. I går var den første mandagen dette året og jeg gikk igjen på vekta. Før jul gikk vekta opp 1,7 kg og nå har jeg gått ned nesten halvparten av dette igjen. Vekta viser nå 73,2 kg og det vil si at jeg har gått ned 0,8 kg i jula. I tillegg har jeg blitt 2 cm smalere rundt midjen i jula. Det må være første gang i historien at vekta går nedover i julen. Det i seg selv er jo en fantastisk følelse.

 


Min først Jul som slankeoperert ble feiret sammen med familien. Vi var alle samlet hos min bror og spiste tradisjonell dansk julemat, and. Det var veldig godt og en god erstatning for ribbe som vi er vant til her hjemme. Jeg har ikke tenkt så mye over hva jeg spiser i julen og spist alt som ble servert og det jeg hadde lyst på, og det har gått kjempe fint. Ingen problemer, smerter eller dumpinger å skrive om. Jeg synes bare det har vært litt vanskelig å huske å spise ofte nok når man er ute og farter, men heldigvis hadde jeg min søster som hjalp meg og minnet meg på å spise. Det er jammen godt å være to i samme situasjon. 

Det måltidet jeg har gruet meg mest til i jula er julefrokosten første juledag. Dette er det måltidet som har mests minner helt fra jeg var liten. Det var den ene gangen i året vi fikk brus til frokost og kunne spise lefse isteden for brød. Nå er ikke jeg så veldig glad i brus lenger og drikke til mat gjør jeg heller ikke etter slankeoperasjon. Men lefse og all maten frister så veldig. Og med en bitteliten minimage så er det ikke mye jeg får plass til enten jeg vil eller ikke. Så når øyene fremdeles var sulten så laget jeg meg niste til resten av dagen så jeg kunne smake på alt som fristet under dette måltidet i løpet av hele dagen.

 


Jeg hadde egentlig mange planer om div blogginnlegg før jul og i romjula. Men det ble med tanken. Isteden la jeg ut litt bilder på Instagram både av pepperkakehus-bygging og andre aktiviteter med barna før jul og av stormen urd som herjet i romjula. Dere kan følge meg og se alle bildene på Instagram, under navnet Nina.fruholmen. 

 

Nå er det nye året i gang og barna har sin første dag på skole og barnehage etter juleferien. Det er godt med ferie og masse kvalitetstid sammen med familien, men det er jammen godt å få hverdagen tilbake også, selv om det innebærer å stå opp litt tidligere enn vi har kunne gjøre i ferien.

 



 

Følg Fru Hommen på Facebook 

 

Lag dere et fantastisk godt nytt år alle sammen ❤️

 

 

#fruholmen #slankeoperert #gastricbypass #gbp #livstilsendring #skanking #vekt #jul #storm #urd #nyttår #julemat 

Det går opp det går ned....

Nå synes jeg dagene går fryktelig fort her.... Tenk det er bare 5 dager igjen til jul. 

Men nå er det mandag og det var igjen tid for å sjekke vekta. Jeg må inrømme at jeg ble litt sjokkert da jeg gikk på vekta i dag. Den viste 74 kg. Jeg har altså gått opp igjen. Denne gangen har jeg en økning på 1,7 kg. Det er litt frustrerende må jeg si. Jeg hører aldri om noen andre som går opp så kort etter en slankeoperasjon. Flere har platåer og står stille, men jeg har en vekt som flyr opp og ned i tide og utide.

En forklaring kan jo være at jeg var på jentejulebord i helga og det ble litt mye drikke, og jeg er ikke så veldig flink til å passe på å spise nok måltider om dagen. Etter anbefaling fra sykehuset skal jeg nå spise ca 1500 kalorier om dagen og så mye har jeg ikke klart enda. Det er jo bare en ting å gjøre.... Ta meg sammen og spise oftere!

 


Jeg hadde time hos psykologen på overvektsklirnikken i dag, men fikk telefon om at psykologen var syk og jeg ville få ny time i posten, mulig i februar. Noe frustrerende å måtte gå å vente enda lengere. Det er mere frustrerende enn selve vektøkningen, men det er ikke så mye jeg kan gjøre med det annet enn å vente og håpe at det dukker opp en avbestilling fra noen så det dukker opp en time litt raskere.... Krysser fingrene...

 

Men over på noe litt mere hyggelig. Mannen min var snill og overrasket meg med en ny bukse i helga. Men menn har ikke helt peiling på størrelser så da jeg prøvde den så er den altfor stor. Den hadde nok passet fint i sommer eller noe. Bare se hvordan fint den sitter... Må jo bare flire av det. Men det var en god tanke bak da, og det skal han ha kreditt for.

 



 

Du kan nå følge Fru Holmen både på Facebook og Instagram 

 

 

 

#slankeoperasjon #vekt #slanking #gastricbypass #gbp #garderobe #familie #overvektsklirnikken #psykolog

kan nesten ikke tro det...

Så kom mandagen igjen og det var tid for å sjekke vekta. Dette er litt vilt men jeg har mistet 1,4 kg denne uka og jeg skjønner ingenting. Jeg trodde jeg hadde begynt å stabilisere vekta men plutselig så raste det nedover igjen. 

Nå viser vekta 72,3 kg. Jeg har altså gått ned 37,2 kg totalt og 25,2 kg av dette er etter slankeoperasjon i Mai. Nå har jeg bare 2,4 kg igjen til jeg ser drømmetallet 60. Herregud det er helt vilt. Det går liksom ikke helt opp for meg helt. 

 



Mye har skjedd på 1 år og her er bilde som viser forandringen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hodet mitt henger ikke helt med i prosessen. Før min slankeoperasjon så var jeg innom en klesbutikk og kjøpte med et antrekk i min drømmestørrelse. På dette tidspunktet brukte jeg XXL og følte jeg var gal som drømte om å komme inn i Medium. Forje uke var jeg innom den samme butikken og prøvde litt klær og jeg måtte ned i Small . Det er vilt. Aldri i mine villeste drømmer hadde jeg trodd at jeg skulle komme inn i den størrelsen. Det var jo det alle sylfidene brukte, og jeg med min kraftige benbygning ville aldri bli så liten, var jeg heldig så kom jeg kanskje inn i M

 

 

Kraftig benbygning ja?  Hvor ble den av? 

 

Den finnes jo overhode ikke.... Jeg har alltid innbilt meg at jeg har hatt kraftig beinbygning.  Det er sikkert som en trøst og unnskyldning for at jeg har vært stor. Selv om jeg ikke alltid har vært feit så har jeg siden ungdomstiden alltid vært større enn mange av de andre på min alder. Og da er det fint å ha noe naturlig å skylde på. Og beinbygning kan man jo ikke gjøre noe med selv med slanking så det er fint.

 

Jeg ser forandringen på klær og på bilde, men helt ærlig så føler jeg den ikke. Jeg føler meg bedre enn på lenge, men føler meg ikke så tynn som klesstørrelsen skulle tilsi. Iallefall i mitt hode. Jeg holder buksa i S forand meg og tenker: Så liten! Det er jo rene dukketøyet. Også sitter den som et skudd når jeg prøver den. Det er helt sykt! Det er motsatt av hvordan det var når jeg var på mitt største. Da holdt jeg en bukse og beskuet livvidden på den og tenkte; Herregud stakkar de som må ha det teltet av en bukse! Og da jeg ender opp med den eller en større så ble skuffelsen stor inne på prøverommet. Så hodet mitt hang ikke med da og ei heller nå. Hodet mitt er plassert et sted midt i mellom disse størrelsene.

 

Følg Fru Holmen på Facebook

 

 

#slankeoperasjon #gastricbypass #gbp #livstilsendring #vekt #klær #slanking #kraftigbeinbygning 

Sikkelig junkfood....

En av de tingene jeg må si jeg virkelig har savnet etter min slankeoperasjon er en sikkelig fet hamburger. Jeg vet godt at dette ikke er noe man bør spise men dog det er godt innimellom. Og da snakker jeg en gang i ny og ned ikke ofte.

Jeg har rett og slett blitt litt mannevond når mannen eller barna har ytret ønske om dette. Jeg synes det har vært bortkastet å kjøpe en hel hamburger til meg da jeg knapt får smakt på den. Og misunnelsen av å se de andre kose seg med sånn mat har vært helt forferdelig. Så avtalen vår har blitt her hjemme at sånn mat kan de spise når jeg ikke er hjemme. Og det er ikke ofte jeg ikke er hjemme rundt middagstider. Jeg er sjelden noe sted alene egentlig. Men det er ikke det dette innlegget skal handle om.

Men her om dagen oppdaget jeg at Rich Bar i Sarpsborg, hadde barnemenyer som inneholdt en 50 grams hamburger. Dette var jo en perfekt størrelse for meg. Jeg fikk dem til å lage den som en vanlig hamburger med alt tilbehør. Og jeg kunne endelig få smaken av en sikkelig hamburger. Jeg klarte ikke å spise opp hele, men Gud det var godt.

 



 

Dette hører vel strengt talt ikke med i en restaurantguide, men heller junkfood-kategorien. Og en sjelden gang må det være lov vel? Det er jo ikke det man spiser i helgen man blir fet av så lenge man har et sunt kosthold ellers i uka. 

 

 

Følg Fru Holmen på Facebook 

 

 

 

#slankeoperasjon #gastricbypas #gbp #livstilsendring #kosthold #junkfood #savn #barnemeny

Vektoppdatering

Jeg har veiedag på mandager og har lurt på om jeg kanskje skal begynne å veie meg enda sjeldnere, men det er jo greit å følge med også. Se at utviklingen er riktig og evt gjøre korrigeringer om det skulle gå gal vei. Så det blir nok å følge med en gang i uka en stund til.

 



 

I dag gikk jeg på vekta og forventet ikke store endringene. Jeg var egentlig litt beskymret for om jeg kanskje hadde gått opp siden det er den perioden i syklusen hvor jeg sist mnd gikk opp litt. Men til min store overraskelse så var ikke det tilfelle denne gangen. Jeg hadde faktisk gått ned 800 gram denne uka. Og det er jo egentlig ganske mye med tanke på hvor sakte det har gått i det siste.

Vekta viser nå 73,7 kg. Og der betyr at jeg har gått ned 35,8 kg siden januar og 23,8 kg etter min slankeoperasjon i mai. Og målet kommer stadig nærmere.

 

 



 


Når det kommer til å få gode rutiner på mat så føler jeg at jeg kunne bli langt mere flinkere enkelte dager. Det går veldig opp og ned da jeg fort glemmer å spise om det er mye som skjer. Og det resulterer i at jeg får lavt blodsukker, begynner å skjelve og svette før jeg får i meg noe. Eller jeg kan fort spise for fort og få en sikkelig dumping i etterkant. En ond sirkel rett og slett. 

 

 

Følg Fru Holmen på Facebook
 

 

 

 

 

#slankeoperasjon #gastricbypass #gbp #livstilsendring #vekt #duping #blodsukkerfall #kosthold

6 mnd kontroll

Tidligere denne uken var jeg på 6 mnd kontroll på Moss sykehus, etter min slankeoperasjon. Vi var den samme gjengen fra sist kontroll som var samlet og det er så gøy å se alle igjen og hvilke forandringer som har skjedd siden sist. Ikke bare er alle blitt mindre, men alle hadde en helt ny utstråling.

Man ser stor forskjell på de "ferske" på overvektsklirnikken som er i startfasen og venter på sin slankeoperasjon eller annet opplegg for å få hjelp til sin vektnedgang. Disse sitter og prøver å gjemme seg bort på venterommet, ser ned i gulvet og kryper nesten inn i sin egen kropp og unngår blikkontakt med alle og enhver. Mens vi som er der på kontroll sitter der rette i ryggen, ser oss rundt og prater med sidemann. Stråler av selvtillit og eier rommet litt om dere skjønner. Denne prosessen gjør noe positivt med de fleste på mange områder. Noen har hørt de er høye på pæra og det som værre er. Jeg vil påstå at man ikke blir høy på pæra av å gå ned i vekt. Men man tørr å vise seg frem, og er ikke redd for hva folk tenker om seg selv lenger, og man tørr å si ifra. Mange opplever å bli tatt mere seriøst og til og med får mer hjelp når man kommer inn i en butikk. Det henger nok kanskje sammen med utstrålingen man sender ut. Nå når vi kommer inn i et rom så sier utstrålingen vår: Hei! Her er JEG! Mens før gikk vi inn i skallet vårt og følte oss utilpasse og kroppsspråket sa: Ikke se meg, jeg er ikke her. Jeg bare smyger meg forbi så ingen ser meg. Og selvfølgelig dette senser folk uansett hvilken setting det er i, om det er en butikkansatt eller på foreldremøte på skolen eller hvor det måtte være. Når utstrålingen sier her er jeg, jeg er trygg på meg selv. Ja da blir man lagt merke til. Mens når man ikke vil synes og prøver å unngå blikk da blir man behandlet deretter.

I forkant av kontrollen hadde vi tatt blodprøver og disse resultatene ble gått igjennom på enerom. Mine prøver var veldig bra og alt lå innenfor normalen. Så det er bare å fortsette å ta de vitaminene jeg tar.

I fellesskap ble det tatt opp diverse temaer rundt slankeoperasjon og hvilke utfordringer vi møter. Vi fikk bl.a en veldig god og gjennomgående forklaring på hvordan operasjonen er utført, hvordan tarmsystemet virker og dermed også en forklaring på hvorfor vi får dumping. 

Enkelt forklart var det at tarmen nå får litt sjokk når maten kommer inn i tarmen etter minimagen. Før operasjon så ble maten eltet i magesekken før den gikk videre og ble blandet med gallesyren. Nå kommer maten rett fra Miami magen og inn i tarmen. Før den senere i systemet får galle og magesyre. Denne delen av tarmen er ikke vant til ren mat så da vil man kunne få dumping og reagere på forskjellige typer mat. Men over tid vil tarmen endre seg etter hvordan mat den får. Derfor kan man etter en stund plustselig reagere anderledes. Så tipset vi fikk var å lytt til kroppen og ikke tving i deg noe du reagerer på som f.eks sukker. Da kan man raskt komme til å legge på seg etter et par år. Det er jo ikke noe jeg ønsker iallfall. I tillegg fikk vi forklart at vi er bygd opp forskjellig og hvor "sensoren" for sult og metthet sitter vet man ikke på forhånd. Så når noen ikke leger kjenner sult er det like normalt som en dom ikke lenger kjenner metthet etter en operasjon. Det vil bare si at denne sensoren satt i den delen av magesekken som ikke lenger er i funksjon, eller ved sleeve hvor den delen av magesekken faktisk er fjernet. Det forklarer jo så mye om  hvorfor to slankeopererte opplever en operasjon så forskjellig.

 



 

 

Følg Fru Holmen på Facebook 

 

#slankeoperasjon #gastricbypass #sleeve #6mnd #kontroll #livstilsendring #slanking 

Anderledes julekalender

I dag er det 1.desember og nedtellingen til Julaften starter med diverse kalendere rundt om i de tusen hjem. Jeg har derfor lyst å vise dere vår familiekalender. Som et alternativ til det store kjøpepresset av julekalendere, kalendergaver osv, så har vi valgt en kalender som har fokus på oss som familie. Hver dag åpner vi julekalenderen ved middagstider og i luken ligger det en lapp med dagens aktivitet som vi skal gjøre sammen som familie. 

 




Det blir hyggelige aktiviteter som baking og juleforberedelser, spillkvelder, filmkveld og dessert/is etter middag. Jeg kan ikke røpe alt her da det ikke blir noe overraskelse for resten av familien. Men dette blir en koselig vri på adventskalender, synes du ikke?

 

Dette er ikke reklame eller noe sponset innlegg, men jeg kjøpte kalender for 2 år siden på Jula for en liten sum, tror det var en hundrelapp eller noe rundt der. Og det fine er at den kan brukes på nytt år etter år. Og man kan fylle den med hva man vil, og vi velger å fylle den med glede til hele familien. 

 

Ønsker dere alle en trivelig adventstid, med masse hygge og kos. Sett av tid til de du bryr deg om og gi et varmt smil til de du møter på din vei. 

 

 

#advent #kalender #jul #familie #glede #juleforberedelser

Uken som gikk

Ny uke med nye muligheter står for døren igjen og mandag er som kjent min veiedag. I dag sto vekta på 74,5 kg og det betyr at jeg har gått ned 35 kg tilsammen og 23 kg av disse er etter min slankeoperasjon. Jeg må si meg veldig fornøyd med det og nå nærmer målet seg veldig. Merker at vekta går litt saktere nedover nå og føler at det ikke gjør noe. 300 gram denne uka må jeg være fornøyd med.

Tidligere veide jeg meg altfor mye og jeg måtte be mannen om å gjemme vekta i mellom veiingene. Nå står vekta på den faste plassen sin og jeg klarer fint å la være å gå på den flere ganger i uka. Det blir med den ene gangen på mandags morgen. Og jeg får ikke lenger hetta når det går litt sakte. Men jeg håper jo selvsagt at det ikke kommer flere vektøkningen som jeg hadde sist mnd selv om jeg føler jeg er litt forberedt på at det kan skje så vet jeg jo ikke hvordan jeg reagerer før det evt skjer igjen. Jeg trodde faktisk at det kom til å være tilfelle i dag, men det var det ikke. Det ble en glade å se at jeg hadde gått ned til tross for helgas utskeielser.

I helga hadde jeg bursdag og det ble feiret med kake sammen med familien. Jeg var heldig og vant en kake på en Facebook-side og denne bestilte jeg da til lørdagens selskap. Det var fantastisk å slippe å lage noe selv for en gang skyld. Den var litt søt etter min smak men den så nydelig ut og resten av familien likte den veldig godt. Det er bare jeg som har litt problemer med for søte ting om dagen. Jeg blir fort kvalm om jeg spiser for mye av det. Og det synes jeg er super positivt for da begrenser inntaket seg veldig selv.

 


 

Etter selskapet dro mannen og jeg videre til en god venn i Oslo for å være med på årets vennejulebord. Det ble en veldig hyggelig kveld med masse god mat og drikke. Her er et bilde av oss når vi endelig var klare for å gå ut å spise. Jeg var litt nervøs for hvordan det gikk med kjolen i løpet av kvelden og om den ville holde. Den var en smule trang og da jeg hadde tatt den på så spjæret glidelåsen. Men etter å ha fått fikset glidelåsen så holdt den seg heldigvis resten av kvelden. Det er ikke bare bare å bestille på nett og følge målene på str-guiden. Etter hva jeg målte så skulle denne være helt perfekt med noen cm å gå på, men den var heller litt trang. Så jeg burde nok gått opp en str, men trøster meg med at neste gang jeg skal bruke den så passer den enda bedre. 

 

 

 


Følg Fru Holmen på Facebook

 

 

 

#gastricbypass #slankeoperasjon #livstilsendring #vekt #fruholmen #kake #bursdag #julebord #kjole 

Vektoppdatering



Ny oppdatering etter uken som gikk. Mandag er jo veiedag og jeg synes det har vært litt tungt etter at vekta gikk opp. Men nå ser det ut som det endelig har løsnet litt igjen og vekta viser mindre enn noen gang. I dag sto vekta på 74,8 kg. Det er ikke mere enn 400g ned siste uken. Men det er så mye bedre enn ikke noe og jeg har endelig etter 3 uker klart å bli kvitt de ekstra kiloene jeg dro på meg. Så har en god grunn til å rope HURRA!

Nå har jeg totalt mistet 34,7 kg i år og 22,7 av disse er etter min slankeoperasjon i Mai. Jeg må si jeg er superfornøyd med dette resultatet. 

 



 

I det siste har jeg hatt en del dumpinger som er kraftigere enn før. Vet ikke om det kan ha noe med at jeg ikke alltid er like flink med å spise ofte nok og skal forte meg når jeg spiser. Dermed får jeg i meg for mye mat altfor fort og det resulterer i smerter ut av en annen verden. Det er rett og slett værre enn en fødsel når det står på, men heldigvis så går det relativt fort over. Selv om det føles som at klokka står stille så avtar det ofte etter 30 min. Når det står på så skulle jeg så inderlig ønske at jeg klarte å kaste opp. Men de gangene jeg faktisk føler for å kaste opp så kommer det bare slim og spytt. Men utrolig nok så hjelper det på kvalmen, selv om det bare er spytt som kommer.

Jeg har også hatt noen blodsukkerfall den siste tiden. Det kommer gjerne etter at jeg har spist mat med mye karbohydrater. Vi har blodsukkerapparat i huset og jeg målte ene gangen til 2,8 i blodsukker. Da fikk jeg skjennepreken av fjortisen i huset. Er det lenge siden du har spist nå? Nå må du spise! Og nå ser du hvordan JEG har det når jeg har føling! Ja det var ikke noe god opplevelse og jeg skjønner at han kan bli litt gretten og ukonsentrert også etter en føling. Jeg brukte mange timer på å bli meg selv igjen etterpå. Var susete i hodet og veldig sliten. Jeg vil nok ha mere forståelse for han etter at jeg fikk kjenne det på kroppen selv

Sist uke startet jeg på knebøy-utfordringen og det gikk jo veldig fint både dag 1,2 og 3. Dag 4 var hviledag og etter det så glemte jeg det helt. Så da starter jeg på med dag 5 med 40 knebøy i dag, etter 3 dager hvile.

 



 

Følg Fru Holmen på Facebook 

 

#vekt #livstilsendring #knebøy #utfordring #dumping #føling #bludsukkerfall #slansoperasjon #gastricbypass #gbp

Jeg trodde jeg skulle dø

Det var en helt vanlig formiddag her hjemme, eller helt vanlig var det ikke for mannen var hjemme fra jobb da han hadde influensa. Men dagen startet normalt, og jeg satt i sofaen da det skjedde.

Som lyn fra blå himmel kom det. Et forferdelig trykk i hodet som jeg ikke helt klarer å beskrive på noen annen måte enn at det kjentes ut som det presset fra utsiden som en hjelm. Dette bredde seg videre nedover overkroppen. Det gjorde vondt å puste og tårene presset seg på.

Mannen ble beskymret og ringte fastlegen, vi fikk beskjed om å komme med det samme.

Da vi ankom fastlegens kontor ble det tatt en blodprøve før jeg kom inn til legen. Her fikk jeg masse spm og det ble tatt EKG. Etter dette sier legen at hun fryktet blodpropp og vi måtte kjøre til Akutten med det samme. 

Ring 113 om det skjer noe på veien! Var det siste legen sa før vi gikk.

Da slo tanken meg... Herregud er det sånn dette skal ende? 

På Akutten ble vi raskt tatt hånd om og fulgt inn på et rom, hvor det ble tatt nye blodprøver og EKG. Alle snakket om blodpropp og hjertesykdom og jeg kjente jeg ble litt urolig av det hele, samtidig som smertene dabbet ut. Nå var det ikke lenger like intenst og kom mere i bølger. Etter mye frem og tilbake så kom svarene på alle prøvene. Hjerte var fint, lunger var fint, nyrer var fine og ingen tegn på noe blodpropp.

For en lettelse!!!

Vi kunne dra hjem til barna etter en lang dag på sykehuset, og nå var smertene borte. Vel helt til kvelden kom da kom de tilbake, men nå nektet jeg mannen å ringe noe som helst. Sykehusbesøket tidligere på dagen skremte meg og jeg ville ikke gjennom disse prøvene igjen og de sa jo at alt så bra ut. Så NEI ikke noe mere sykehus på meg denne dagen.

Nå viser det seg at det mest sannsynlig bare var et angstanfall. Jeg har jo opplevd angsten før men aldri på denne måten. Det skremte vettet av meg der og da og jeg håper virkelig ikke jeg får flere av denne sorten. At angsten sender meg på sykehuset og gir meg et møte med enda mere angstfylte ting som sprøyter gjør ikke ting bedre akkurat.

 



Følg Fru Holmen på Facebook 

 

 

#angst #akutten #sykehuset #legen #fruholmen 

En tøff start på livet

Liten? Jeg?
Langtifra
Jeg er akkurat stor nok
Fyller meg selv helt
På langs og på tvers    
Fra øverst til nederst
Er du større enn deg selv, kanskje?


                                 -Inger Hagerup

 

 

 



 

I dag er det verdens prematurdag og jeg vil derfor dele vår historie

om en liten gutt som kom til oss noen uker før tiden.

 

Dette var i 1999 og jeg ventet mitt første barn. Jeg og hans far gledet oss veldig til dagen vi skulle bli foreldre. Vi fikk ofte spørsmålet om vi ønsket oss en gutt eller jente? Svaret var alltid det samme: Det spiller ingen rolle hvilket kjønn det er, så lenge barnet er friskt. Og hver gang jeg sa dette kom tanken at selvfølgelig ville vi få et friskt barn, hvorfor skulle vi ikke det? Vel det skulle jeg snart nok få kjenne på at det var ingen selvfølge.

Da jeg var 6 mnd på vei så var jeg hos fastlegen til en vanlig svangerskapskontroll. Denne kontrollen skulle endre alt. Legen lyttet på hjerteslagene til babyen inne i magen og telte slagene som alltid. Han tittet på meg og sa at det slo litt raskt så han klarte ikke å telle. Han forklarte at han ikke var noe spesialist men kun en allmennpraktiserende lege og viste derfor ikke om dette kunne være normalt hos et foster. Så han ville at jeg skulle komme tilbake dagen etter for ny kontroll. Jeg ble litt bekymret men prøvde å legge det bort. 

Dagen etter møtte jeg til ny kontroll før jeg skulle på jobb. Da jeg kom var hjerterytmen lik som dagen før, så legen ba meg sette meg på gangen og slappe av mens han tok en pasient i mellomtiden før ny kontroll. Neste forsøk så hørte han at hjerterytmen endret seg en liten stund. Han ville derfor ringe sykehuset og høre med de, så jeg ble igjen satt på gangen. 
De ble enige om at jeg måtte på sykehuset til sjekk. De ville ta CTG i en time for å prøve å fange opp endringene. 

På denne tiden var det ikke like vanlig med mobiltelefon som i dag så jeg dro hjemom for å ringe jobben for å si at jeg ble enda senere enn først antatt. Da jeg var hjemom kom nervene og ting begynte å gå opp for meg. Både jeg og samboer hadde sluttet å røyke da jeg ble gravid men nå følte jeg veldig for en røyk. Jeg vet det var galt og hvor skadelig det er men det var ikke det jeg tenkte på nå. Jeg gikk til naboen og spurte om jeg kunne få en røyk av henne. Hun så på meg at noe var galt. Da jeg fortalte om legebesøket og at jeg nå skulle på sykehuset så kom tårene. Hun insisterte på at jeg hentet samboeren på skolen så jeg ikke dro alene. Jeg er veldig glad for at jeg gjorde som hun sa.

Vi kom på sykehuset og jeg ble koblet opp for CTG. Den viste at hjerterytmen var på 260 slag i minuttet. Og dette utløste alarm på maskinen. Vi fikk beskjed om å dra i snora når alarmen ble utløst så de kunne resette. Jeg skulle uansett sitte der i minst en time. Etter et par alarmer kom det inn en ny sykepleier. Da hun så hvor høy hjerterytmen var så ble hun noe hysterisk. Hun sa noe som herregud dette er jo ikke bra og rev av meg utstyret før hun løp ut igjen. Vi satt igjen med store øyne og så på hverandre. Alt gikk så fort at vi rakk ikke å si noe til denne sykepleieren og bare tittet på hverandre og sa: jammen det er jo derfor vi er her... Men da var hun forlenges ute av døren.

Etter dette fulgte mye venting av leger og ultralyd hvor de så på hjertet til babyen. Mens vi ventet diskuterte faren og jeg om vi ville vite kjønnet om de så dette. Og vi fant ut at jo det ville være en god nyhet på en ellers vanskelig dag. Og vi fikk vite at det var en liten gutt som gjemte seg inne i magen❤️

Etter ultralyden ble vi igjen sittende på gangen mens legen ringte riksen for å høre med spesialistene der. Mens vi satt der gikk døren opp og vi hørte en setning som legen sa som festet seg som en vond drøm: Dette er alvorlig! Da vi hørte dette var det som tiden stoppet og vi stivnet til. Det er ikke ord du vil høre at to leger sier til hverandre. Iallfall ikke når det gjelder deg og ditt ventende barn.

Nå hadde vi vært på sykehuset nesten hele dagen og fikk beskjed om at vi måtte ta turen til Rikshospitalet dagen etter hvor jeg ble lagt inn. Vi dro hjem og ringte jobb, skole og foreldre og fortalte den gode og dårlige nyheten. Den gode var at vi viste det var en liten gutt og den dårlige at det var noe feil med hjertet og jeg nå ble lagt inn på riksen.

Det hele føltes veldig uvirkelig og tankene begynte å spinne på om jeg noengang fikk ta med meg denne gutten hjem.

På riksen fikk jeg hjertemedisin i så stor dose at det skulle være nok til gutten i magen. Jeg ble nøye fulgt opp med masse undersøkelser daglig. Jeg følte meg i trygge hender i flere uker. Helt til den dagen hvor jeg fikk et nytt sjokk. Blodtrykket hadde økt over natta og i urinen var det tegn på svangerskapsforgiftning. Da legen kom inn den dagen så sa han at det beste hadde vært for gutten å være i magen litt til, og dersom det hadde bare vært en av delene så ville de ventet litt til, men nå var det to ting som gjorde at de valgte å sette igang fødselen. Jeg måtte ringe samboer og be han komme inn.

Jeg fikk lungemodningsprøyter så gutten skulle bli klar til å komme og de forsøkte å sette igang fødselen med noen vaginale modningspiller. Etter en stund ble det avbrutt da hjerterytmen til gutten i magen gikk opp. Han ville ikke overleve en fødsel med så høy hjerterytme. De ventet en dag og nytt forsøk ble gjort. Denne gangen kom mine foreldre på besøk samtidig og de ble skremt da de så hva dette gjorde med meg og barnet i magen. Jeg ble dårlig og begynte å spy og hjerterytmen til babyen gikk i full galopp. Da krevde min mor å snakke med legen og spurte da hvorfor de ikke bare kunne ta keisersnitt? De skulle ikke komme i etterkant å si at hennes barnebarn ikke overlevde fødsel og burde ha tatt keisersnitt. Så da ble det bestemt at keisersnitt skulle tas dagen etter om de fikk tid. Det fikk de ikke så da ble jeg satt opp dagen etter der igjen. Nå var det gått 5 dager siden jeg begynte å bli lei alt dette frem og tilbake. Men endelig ble jeg kjørt ned til operasjon og den 11.oktober 1999 kl 13.37 ble jeg mor for første gang.

 



 

Dette var nesten 7 uker før tiden, og han ble kjørt rett på nyfødtintensiven. Før de bar han ut av operasjonssalen fikk jeg se han et lite øyeblikk, men jeg må innrømme at det eneste jeg så var slangen de allerede hadde koblet han til. Han måtte ligge i respirator den første tiden. Og siden han hadde utviklet hjertesvikt inne i magen så hadde organer vokst og han var full av væske i kroppen. Han hadde så mye væske at han ikke klarte å lukke opp øynene. De gav han derfor vanndrivende medisiner og etter noen dager hadde han gått ned nesten en kilo og veide knapt 2000 gram.

Den første dagen i hans liv fikk vi knapt se han. Legene var opptatt med sitt og undersøkte og jobbet hardt for han. Men da han var 5 timer gammel fikk vi se han en liten stund og fikk tatt de første bildene. Deretter ventet flere dager hvor jeg satt foran kuvøsa og tittet på den lille gutten. Han var så liten og jeg var så redd for å ta på han. Han virket så skjør og liten der han lå. Jeg kunne sitte å se på han i timesvis av gangen. Men måtte ta avbrekk for å spise eller å pumpe for å få igang melkeproduksjon så han kunne få de dyrebare dråpene.

Da han var 5 dager var han sterk nok til å få komme ut av kuvøsa så jeg kunne holde han i armene mine og amme for første gang. Det var helt magisk å få ha han i armene mine.

Da han var sterk nok ble han overflyttet til nyfødtintensiven på Fredrikstad sykehus og her lå han til han var ca 1 mnd gammel. Den 13. November fikk vi med han hjem på permisjon over helgen før han ble skrevet ut.

De som jobber med disse barna gjør en fantastisk jobb, både som lege og sykepleiere som passer på de små både dag og natt. Hjelper redde forbereder til å lære de både å bytte bleier, bade, amme og å være nær de små. Jeg var livredd for å gjøre noe feil med denne lille skjøre kroppen. Alle førstegangsfødene kjenner nok på denne angsten, men når det i tillegg blir et  prematur barn så ble det for meg enda mer skremmende. Så takk til alle dere som jobber på disse avdelingene rundt om i landet. Og takk til alle dere ammende mødre som pumper og gir av deres overskudd til nyfødtintensivene, slik at barna her får god næringsrik mat den første levetiden. Dere er gull verdt for disse små ❤️ 

Nå er det 17 år siden jeg som vettskremt mor fikk hjem en liten gutt, som kom til verden med en litt tidligere. Men til tross for en tøff start, hvor vi det første leveåret hans nesten var mere på sykehus enn hjemme, så har det blitt en utrolig fin og kjekk ung mann av han med tiden.

Så helt til slutt vil jeg takke alle dere barneleger og vier sitt liv til å hjelpe disse små. Og alle dere som jobber på nyfødtintensivene i dette landet, takk for at dere passer på våre små som trenger dere av en eller annen grunn. Takk for at dere lærer opp skremte mødre og fedre til å stelle og bade de små. Takk for at dere sender oss hjem til å sove når dere ser vi et slitene. Takk for alt dere gjør i jobben deres. Og tusen takk til dere som bruker litt tid til å gi morsmelk til barna på nyfødtintensivene. Dere alle gjør at de premature barna får en litt bedre start på livet.
    



 

Følg fru Holmen på Facebook 

 


#prematur #nyfødtintensiv #rikshospitalet #ctg #sykehus #barn #gravid #hjertefeil #fruholmen 

Utfordringen starter nå

I dag er dagen som jeg omsider etter mye tanker og lite forsøk faktisk starter med litt trening. Det er noen tvil om at den berømte dørstokkmila er den vanligste. Og jeg trenger jo ikke å gå ut døra for å trene engan. Kjenner jeg blir litt skamfull over meg selv når jeg skriver det. Men det å komme igang er ikke bare bare for en som meg som aldri har vært noe glad i å trene i det hele tatt. Jeg har hatt treningsperioder hvor jeg har vært flink. Men det er nettopp det som var problemet. Jeg hadde aldri lyst og gjorde det kun fordi jeg måtte for å klare å bli kvitt noen kilo. Men det var alltid fryktelig tungt og jeg pinet meg gjennom det.

Det er nok det som gjør det ekstra vanskelig å komme igang, jeg husker så altfor godt hvor tøft det var. Og hvor mye smerter man fikk her og der. Det er ikke bare bare å trene når man går med så mange ekstra kilo på kroppen. Alt blir tyngere og krever mer, enn av en som er normalvektig.

Jeg bestemte meg for at i dag skulle jeg starte med denne knebøy-utfordringen som går over 30 dager. Og jeg skal være helt ærlig at jeg gruet meg veldig. Jeg forsøkte å kaste meg på denne før min slankeoperasjon da noen andre i en gruppe på Facebook skulle sammen ta denne. Jeg gjorde et forsøk første dagen og stoppet med det. Jeg klarte faktisk ikke å gjennomføre første dagen engang. Så jeg var litt spent da jeg skulle starte opp i dag. Men siden jeg hadde offentliggjort det her så var det ingen vei tilbake. Og vet du hva... Det gikk over all forventning. Jeg ble kjempe lettet over å klare første dagen uten problemer. Ja jeg kjente at jeg hadde beveget meg men det er vel også poenget.

Jeg målet meg over rompa og den viste nå 101,5 cm i dag. Så da er jeg spent på om vi kan se noen resultater etter disse 30 dagene. Tenk at jeg har et sted på kroppen som jeg nå ønsker skal bli større... Det har jeg aldri følt på før.

 



Her ser dere hva utfordringen går ut på, og det er bare å henge seg på. Dag 1 er herved gjennomført for min del.

 

 

Følg Fru Holmen på Facebook 

 

 

#utfordring #knebøy #fruholmen #slankeoperasjon #trening #dag1 #gastricbypass #gbp #vekt #overvekt #rompe

Oppdatering med utfordring

Mandagen er her igjen og det betyr ny oppdatering. I dag kom oppdateringen litt senere enn vanlig, da dagen har gått litt i ett i dag. 

Jeg har blant annet vært med mannen på overvektsklirnikken hvor han hadde time hos ernæringsfysiologen. Og deretter var det  farsdagsfering hos mine foreldre med middag og kake, litt på etterskudd da vi var bortreist i går.

Vekta viser nå 75,2 kg, det vil si at jeg har gått ned 1,2 kg denne uka og jeg er snart på startvekta etter oppgangen for 2 uker siden, bare 200 gram igjen. Jeg må innrømme at jeg synes det er kjipt å bruke over 2 uker på å gå ned det jeg gikk opp, men ikke noe å gjøre med annet enn å holde motet oppe og fortsette. Men jeg må si jeg virkelig ikke håper dette skal bli noe vane at vekta skal variere sånn.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


 

Etter sist uke innlegg fikk jeg noen tips av dere om hvordan jeg kunne trene for å få litt mere sprett i baken. Jeg er veldig flink til å utsette alt som skal gjøres, og spesielt når det kommer til fysisk aktivitet. Men nå har jeg bestemt meg for å slutte å tenke på det og heller gjøre noe med det på alvor.

Så da jeg kom over denne 30 dagers utfordringen for nybegynnere i knebøy, så tenkte jeg at det kanskje ikke var så dumt. Tvinge meg gjennom disse 30 dagene så blir det forhåpentligvis litt letter å fortsette etterpå. Og kanskje en er heldig å se noen resultater etter disse 30 dagene. Jeg er veldig utålmodig når det kommer til å se resultater. De skulle egentlig ha kommet i går når jeg startet tankeprosessen. Men så lett er det jo desverre ikke. Skal man oppnå noe så må det jobbes for. 

Om noen av dere har lyst å henge dere på denne utfordringen så hadde det vært gøy. Jeg starter uansett i morgen, og for å dokumentere om dette gir noen resultater så skal jeg måle for å se utviklingen disse 30 dagene.

 

 

Her kan dere se hva utfordringen går ut på

 



 

Følg Fru Holmen på Facebook 

 

 

#livstilsendring #gastricbypass #slankeoperasjon #vekt #utfordring #knebøy #trene #fruholmen

Til alle fedre der ute

I dag er det Farsdag og jeg vil gratulere dere alle pappaer med dagen ❤️  Håper dere får en fantastisk dag alle sammen, og blir satt pris på av de dere har rundt dere.

Jeg synes det er fint med en sånn dag som minner oss om å sette pris på jobben pappaene gjør i hverdagen. Selv om vi burde vist det hele året og ikke bare denne dagen. Men i en hektisk hverdag så kan det komme litt i glemmeboka. For det er jo en hyllest til hva alle fedre gjør i hverdag denne dagen dreier seg om. 

 

Jeg vil sende en ekstra hyllest til min egen far på denne dagen. Jeg er ikke så flink til å fortelle deg i hverdagen hvor mye du betyr for meg, men jeg fant denne teksten som jeg synes du skulle ha. Veldig glad i deg pappa ❤️

 

Jeg er deg evig takknemlig 
for livet som jeg har fått
Og for at du har vært der
i stort og i smått.

Et forbilde har du vært
helt siden jeg var liten
Og mye her i livet 
har jeg lært av deg

All kjærlighet og din omsorg
har styrket meg
Så takk for alt du har gitt meg
og alt du gir meg den dag i dag.

 

Jeg vil også sende en stor takk min mann som beviser hver dag at det å være pappa er mere enn å dele DNA. Det er å være pappa ligger i hjertet og vises i daglige handlinger. Du er en fantastisk pappa for de tre minste i huset og den beste stefar ungdommene kan ha. Vi elsker deg ❤️

 



 

 

 

Denne fikk mannen av treåringen i dag 



 

 

#pappa #farsdag #fruholmen #kjærlighet

Mitt første møte med Angsten

Jeg har hatt angstanfall i mange år nå. Helt siden fjortisen var relativt liten har disse anfallene kommet med jevne mellomrom. De kommer like brått og uventet hver gang. Jeg vil nå dele med dere hvordan jeg opplevde mitt første møtet med angsten.

Første gangen jeg fikk et angstanfall var sommeren 2002.

Jeg synes første gangen var veldig skremmende. Jeg var ute og handlet og helt ut av det blå så kom det over meg. Jeg fikk hjertebank, ble kvalm, svimmel og skalv som et aspeløv. Jeg forstod ikke hva som foregikk der og da, og etter et par slike hendelser så kontaktet jeg legen. Jeg måtte nok ha mangel på noe vitaminer av noe slag tenkte jeg. Legen min hadde ferie så jeg tok kontakt med vikarierende lege. Denne legen kjente igjen syntomene jeg beskrev og spurte om det var noe spes som forgikk i livet mitt akkurat da. Jeg begynte å gråte og fortalte om alt som tynget hodet. Ja du har nok hatt et angstanfall sier hun og jeg fikk tilbud om noe beroliggende. Nei takk, jeg liker ikke tabletter, dette skal jeg klare uten.

Da jeg dro hjem smalt det helt... Nå er jeg blitt syk i hodet! Ja nå blir jeg vel lagt inn og mister barna mine. Det ville bare gå nedover herfra. Heldigvis fikk min mor meg på andre tanker. Det trengte ikke å være så ille. Det ville jo vært rart om jeg ikke fikk en reaksjon etter alt jeg gikk gjennom. Jeg var jo bare et menneske og dette var en helt naturlig del, mange hadde angst fra tid til annen. Og hun fortalte om egene opplevelser og andre hun kjente som hadde eller hadde hatt angst. Jeg hadde aldri hørt om dette før og det hjalp veldig å høre om andre.

Tiden gikk og jeg lærte meg å leve med dette på en måte. Ja det var ikke alle dager jeg følte for å være sosial og hadde bare lyst å ligge under dyna. Enkelte dager skrudde jeg av tlf og låse døra og nektet å ha noe med omverdenen å gjøre. Mens andre dager kunne jeg bare puste dypt og det gav seg etter en stund. Uansett hvor og når det kommer så er det veldig ubehagelig og varsellampene i hele kroppen går i beredskap. Jeg har mest lyst å flykte vekk fra hele situasjonen som utløser denne angsten. Men det er ikke alltid jeg klarer å sette fingeren på hva det er som utløser denne reaksjonen og da går jeg litt inn i mitt eget skall.




 

Følg Fru Homen på Facebook 

 

 

 

#angst #angstanfall #fruholmen 

Julegaver og Adventskalender til barna på tilbud nå

Nå er det bare 42 dager igjen til Jul og mange er sikkert godt i gang med julegavehandelen. Noen har kanskje ikke begynt enda og blir litt stresset når jeg kommer med denne påminnelsen av hvor raskt vi nærmer oss denne dagen.

Uansett hvor du er i løypa i juleforberedelsene så vil jeg tipse dere om julegavesalget som er på Lekmer.no denne helgen. Du kan spare opp til 65% på å kjøpe julegaver her nå.

 

Og i tillegg får du fri frakt om du bruker kampanjekoden:

FRIFRAKT1611NO

 



 

Og om du ikke har kjøpt Adventskalender til barna så har de også 60 % på dette nå. Så her er det penger å spare.

 



 

Nettsiden finner du her

 

Vektoppdatering


Ja så var helga over om mandagen var her igjen, og dere trofaste leserene mine vet jo at mandag er veiedag. Sist uke gikk jeg jo opp 2,4 kg og jeg hadde et lite håp om at dette skulle være borte nå. Men så heldig var jeg ikke, så jeg føler det er litt tungt nå. Jeg har mistet 1 kg av denne oppgangen og vekta viser nå 76,4 kg.

Så da sitter jeg her og tenker over hva jeg skal gjøre videre. Skal jeg slutte å veie meg så ofte som en gang i uka? Eller kanskje jeg skal få ræva i gir og faktisk begynne å trene på alvor? 

 



 

Jeg tror nok engentilg begge deler er lurt. Ikke fokusere på dette tallet, det er jo ikke det som er viktig her. Men hvordan jeg føler meg i det hele. Jeg er jo superfornøyd med resultatet jeg har oppnådd til nå. Men vil ikke gi opp nå. Jeg har en drøm om å se tallet 69,9 på vekta. Eller å få en bmi som sier at jeg er normalvektig, og da må jeg ned til 67. Om det bare er for en dag så kan jeg godt legge meg på rundt 70 kg etterpå. 

Jeg har aldri vært noe fokusert på rumper, men nå som jeg ikke lenger har noe rumpe så skulle jeg ønske jeg hadde det. Jeg har funnet ut at jeg må trene denne delen av kroppen. Så om du har noen gode rumpeøvelser så tar jeg gjerne imot tips til å få litt mere spenst i rumpa

 



 

 

Følg Fru Holmen på Facebook 

 

 

 

#slanking #gastricbypass #gbp #slankeoperasjon #livstilsendring #trening #vekt #rumpe

Lett eller vanskelig?

Det er rart hvor lett alt virker når man har det godt. Jeg ser at når jeg er fornøyd med vekt og resultatet så synes jeg alt er lett. Ingen store problemer med mat og selv dumpingene man har virker som bagateller. Alt er så lett og livet bare smiler til en. 

Mens andre dager virker alt mørk, tungt og alt er vanskelig. Tankene blir negative og det som vanligvis føles som en lek blir tungt og vanskelig. Det er gjerne i disse periodene jeg har en stor sorg over maten. Isteden for å kose meg med det lille jeg kan spise så sørger jeg over det jeg ikke kan spise eller skulle ønske jeg kunne spise mer av dette, altså større porsjoner. 

Det henger kanskje sammen med at jeg brukte mat som en form for trøst tidligere. Og nå etter min slankeoperasjon så er ikke det mulig. Og glad er jeg for det. Nå er jeg nødt til å jobbe med følelsene mine og finne andre måter å takle følelser som stress, sorg og deppa perioder. Og det er ikke alltid like lett når magen skriker etter mat og trøst. Men jeg jobber alt jeg kan mot dette og har søkt hjelp av profesjonelle. 

 



 

Mens når man har en god periode og vekta raser nedover, da synes jeg hele prosessen er super enkel. Jeg nyter hver lille bit av maten jeg spiser og synes jeg har vært super heldig som har fått denne muligheten. Hele prosessen føles bare så lett og nesten litt for lett i forhold til slitet en dro seg gjennom tidligere med alle sultekurene for å miste noen kilo. Det var nok sikkert i perioder før også. Perioder hvor det gikk superlett og andre som var vanskelig. For selv om jeg ikke innrømmet for meg selv eller andre at jeg fant trøst i mat så ser jeg jo nå at det var nettopp det jeg gjorde. Og når jeg og magen sleit var sulten umettelig og jeg spiste meg opp noen kilo på null komma niks. Dette resulterte i at jeg ble enda mere deppa, de kiloene jeg hadde jobbet så hardt for i flere uker var så lett å spise seg opp på et par dager. Og måtte jobbes beinhardt i et par uker for å gå de ned igjen og komme tilbake der jeg var. Det var som jeg tok et skritt frem og to tilbake. Jeg klarte aldri å holde på mer enn et halvt år før jeg falt helt ut og raskt kom tolbake på maxvekt igjen og da startet jeg på en ny kur eller en form for livstilsendring. Ja for det var jo det som var meningen at man skulle endre livet i det lange løpet og ikke bare for en kort periode. Men resultatet ble alltid det samme. Jeg klarte det en periode så følte jeg meg utsultet. Men nå ser jeg at det kanskje ikke var så mye sult, men kroppens forsvar når ting ble vanskelig på en eller annen front i livet. For det er jo ikke til å stikke under en stol at jeg har hatt noen utfordringer her i livet. Og sånn er det ting skjer og en får mindre gode dager, så da er det å finne en måte å takle disse utfordringen på uten å søke trøst med å putte noe i munnen. Jeg tror at grunnen til at jeg selv ikke har forstått dette før nå er nettopp fordi jeg aldri følte at maten trøstet og jeg spiste fordi kroppen skrek etter mat og jeg følte meg utsultet. Nå ser jeg jo mønsteret til kroppen, den roper etter mat og blir ikke mett når hodet mitt ikke er i vater. Det er jo så tydelig nå når jeg har tatt slankeoperasjon. Jeg kjenner ikke sult annet enn når jeg er lei meg eller stresset. Og etter mat er jeg til og med mere sulten. Minimagen har jo ikke plass til så mye mat som hodet og kroppen ønsker, så om jeg lytter til kroppen så blir jeg rett og slett dårlig fordi jeg da spiser for mye.

Så om du som leser synes jeg vingler veldig i mine innlegg så har det mye med hvilken modus jeg er i når det blir skrevet. Jeg prøver å vise dere alle sidene ved mitt valg av livstilsendring på både godt og vondt.

 

Følg Fru Holmen på Facebook 

 

#livstilsendring #slanking #gastricbypass #gbp #slankeoperasjon #vekt #humør #trøstespise #sult #fruholmen

Brunello pizzeria og ristorante, Oslo

Mannen og jeg var en tur i Oslo og skulle ha oss litt mat før konserten. Vi fikk litt sjokk over at det var kø inn til de fleste spisestedene. Vi er jo ikke vant med sånn i lille Sarpsborg og iallfall ikke på en hverdag. 

Men etter en liten stund fant vi en liten restaurant, Brunello, hvor det ikke var kø og de hadde ledig bord til to sultende mager.

 



 

Vi ble vist til bordet og fikk menyene. I første øyekast over menyen så kunne jeg ikke se noe barnemeny, så jeg spurte derfor om å få halv porsjon av retten jeg ønsket. Jeg trengte ikke å forklare hvorfor engang. Det var ikke noe problem. Og da vi fikk regningen så ser vi at det står -50% på min rett med forklaring barnemeny. Så da går jeg ut i fra at her kan man velge fritt fra menyen også for barna. Og det vil jeg si at er et kjempepluss. Altså ikke noe pølse og hamburgermenyer til barna, men de får nøyaktig det samme som de voksne bare mindre porsjoner. Jeg synes dette er kjempefint da jeg personlig ikke er for disse barnemenyene som bare består av pølse og hamburger. Barna bør få det samme som oss andre. 

Siden vi var på en italiensk restaurant så falt valget på en pastarett. Penne med oksekjøtt og sopp. Den var aldeles nydelig og kan virkelig anbefales. 

 



 

Dette stedet får pluss for barnemenyen og smaken på maten. Men et lite trekk for at det var såpass trangt i restauranten. Her hadde de utnyttet hver cm av lokalet og vi følte at vi satt oppå de andre bordene med andre gjester. Men dette er vel noe de gjør i storbyene for å få flest mulig gjester inn. 

 



 

Følg Fru Holmen på Facebook 

 

 

#resturantguide #slankeoperert #barnemeny #brunello #oslo 

Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » Mars 2017
hits