hits
);">

Sånn ble feiringen

Nå går jeg inn i mitt siste år i tredveårene og jeg kjenner litt på panikken over at jeg neste år runder 40. Men jeg skal prøve å ikke ta sorgene på forskudd. Det er et helt år og jeg skal gjøre det beste ut av det. 

Feiringen av dagen er nå vel overstått og jeg sitter her veldig fornøyd. Det ble ikke noe stress overhodet for min del og jeg kunne bare nyte dagen. En ny opplevelse for min del. 

Og selv om kakene ikke var perfekte så gjør det ingenting. Jeg vet at mannen min gjorde et tappert forsøk og jeg er utrolig glad for det. Tenk at jeg har funnet en mann som virkelig prøver å gjøre dagen min så bra at han styrer på kjøkkenet en hel dag bare for at jeg skal slippe. 

 

 

Dette var mannens tapper forsøk på suksessterte som vi døpte om til katastrofeterte. Jeg er ikke noe ekspert på kaker selv og kunne like gjerne laget en sånn selv.     

 

Familien kom på mat og kaker og jeg ble overøst med gaver. Herregud det var så mange gaver at jeg følte det litt som på julaften. 

Min søster hadde laget det kuleste vinglasset og kaffekopp til meg. Bare elsket dem. Se hvor kule de er. 

 

 

Av mannen og barna fikk jeg masse maleutstyr, så gleder jeg meg til å kunne male litt igjen. Jeg fikk også en t-shirt med fineste teksten. Bare litt synd at de bommet litt på størrelsen. Greit jeg har gått ned mye, men mannen ser meg stadig mindre enn jeg faktisk er. Og her har vi beviset på det. 

 

 

I tillegg fikk jeg smykker, vin , penger og kakespade som vi kommer på ved hvert selskap at vi har glemt å kjøpe. 

 

 

 

Følg Fru Holmen på Facebook og Snap

 

 

 

#bursdag #gaver #kake #feiring #fruholmen

Jeg hater bursdager

Min oldemor pleide å si at å feire bursdag var bedre enn alternativet. Og jaggu har hun rett. Jeg vil jo mye heller feire en bursdag enn begravelse. 

Men allikevel så synes jeg bursdager er stress. Så det er ikke selve bursdagen jeg hater men stresset den skaper. 

Hus som må ryddes og vaskes, kaker som må bakes og mat som må lages. 

Det er ikke bare min, men alle i min husstand som jeg ikke kan fordra. Jeg elsket bursdager da jeg bodde hjemme. Men da jeg flyttet for meg selv vokste hatet. Så fikk jeg familie og antall bursdager i løpet av året bare økte på med antall medlemmer. 

Jeg liker å feire at de har blitt et år eldre, men hater alt som må ordnes. Så jeg fant en fin løsning for å slippe alt stresset som bygde seg opp rundt disse dagene. 

Jeg sluttet å invitere til selskap. De som ville og ønsket å komme viste når vi hadde bursdag og kommet. Men da slapp jeg liksom alt presset rundt disse dagene. De som kom fikk ta hjemmet vårt som det var og ikke ha for store forhåpninger rundt mat og kaker. 

Men nå kan jeg for første gang på lenge slappe av når det kommer til egen bursdag. Mannen har stått på kjøkkenet mer eller mindre hele dagen for å lage kaker til morgendagen. Og når jeg spør om jeg kan hjelpe så får jeg beskjed om å sette meg. Kanskje jeg kan nyte min første bursdag på lenge???

Hurra for meg 🇳🇴🎉🇳🇴🎉

 

Følg Fru Holmen på Facebook og Snap

 

 

 

PS. Jeg forventet mange bursdagshilsninger på Facebook og snap 😂

 

 

#bursdag #forberedelser #hat #hurra

Skammen over min psykiske helse

Jeg gikk rett i kjelleren den dagen jeg fikk en diagnose på min psykiske helse. Jeg følte en enorm skam, og følte meg stemplet, et stempel jeg absolutt ikke ville ha. Min ex var veldig flink til å fortelle meg hvor syk jeg var i hodet, spesielt om jeg ringte han mer enn en gang i løpet av en dag. Da var jeg psyko og kontrollerende, i tillegg til at jeg var feit og stygg som han alltid passet på å få med. Og når diagnosen kom så fikk han rett.... jeg var ikke sånn jeg burde ha vært. Hodet mitt sleit med mye.

Jeg har opplevd flere traumer opp igjennom livet, men den eneste som har satt så dype spor at jeg har fått en PTSD-diagnose er mitt siste forhold. Og selv nå over 4 år etter at jeg satte hans ting på trappa så plages jeg med de grusomme minnene fra alt han sa og gjorde. Denne diagnosen kom ikke som noe sjokk egentlig, da det var pga disse traumene som var grunnen til at jeg startet på DPS for snart 1 år siden. Så jeg hadde fått noen hint om at dette var noe de mistenkte.

Men sjokket og skammen bærer jeg rundt det jeg trodde var sosial angst. Jeg viste jo at jeg synes sosiale settinger var vanskelig, spesielt om jeg ikke kjente noen. Jeg er ekstremt redd for hva folk sier om meg bak min rygg, eller for å dumme meg ut sånn at de begynner å le. Og kanskje jeg gjør en så stor flause at det blir en snakkis i lang lang tid fremover. Så i sosiale settinger så blir jeg ofte veldig stille om det er flere enn 3 tilstede(inkludert meg). Jeg vet ikke hvorfor, men dette er som en sånn magisk grense hvor jeg blir fryktelig nervøs av å si eller gjøre noe.

Dette var jeg helt sikker på at dreide seg om sosial angst, men nei da. Ordene som kom som et slag i ansiktet mitt var Personlighetsforstyrrelse!!! Jeg ble helt matt da jeg hørte det og tenkte at det var jo typisk at jeg måtte få noe mer. Sosial angst kunne jeg liksom godta, men personlighetsforstyrrelse, det ble liksom så fryktelig ille. Nå var jeg virkelig blitt sjuk i hue!

Jeg måtte bruke lang tid på å godta dette, at det ikke var en ting som hadde skjedd nå, men en forklaring på hvorfor jeg hadde disse dårlige tankene om meg selv.

Det finnes flere personlighetsforstyrrelser, og jeg har den som karakteriseres som engstelig og unnvikende personlighetsforstyrrelse . Jeg kjenner meg veldig godt igjen i forklaringen jeg fikk på denne forstyrrelsen, da den har mye likhetstrekk med sterk sosial angst, og forklarer hvorfor jeg har så vanskelig mad å ta store avgjørelser. Og dette forklarer også hvorfor jeg har latt meg så lett styre av andre og har hatt problemer med å komme meg ut at det giftige forholdet.

 

 

Symptomer og tegn jeg fant på Wikipedia om unnvikende personlighetsforstyrrelse:

 

Mennesker med AvPD er opptatt av sin egen utilstrekkelighet og inngår vennskap med andre bare hvis de er sikre på at de ikke vil bli avvist. Tap og avvisning er så smertefullt for disse personene, at de velger å være ensom framfor å risikere avvisning.

 

Har et sterkt ønske om å være sosial, men klarer det ikke.

Snakker om et bestemt ?ufarlig? tema (jobb, familie, spesielle hendelser) for å unngå personlige spørsmål.

Sier aldri med vilje noe som vil såre en annen person.

Går langt over sine egne grenser for å ta vare på andre.

Noen har liten kontakt med nær familie, av frykt for å bli "gjennomskuet" mens andre kun har kontakt med nær familie og har kun noen få nære eller ingen venner.

Noen er veldig stille og oppslukt av tanken på sin egen manglende evne til å si noe fornuftig. Er overbevist om at ingen har noen interesse av deres meninger.

Noen prater uavbrutt for å styre samtalen og forhindre personlige spørsmål.

Unngår fysisk kontakt i frykt for at noen skal komme for nært innpå.

Ekstremt lav selvtillit.

Sterkt hat mot egen person.

Desperat ønske om å være usynlig.

Følelsesmessig distansering i intime situasjoner.

Problemer med å fungere i jobbsammenheng.

Ser ikke at noen kan ha glede av deres nærvær.

Føler seg underlegen andre.

I ekstreme tilfeller  agorafobi.

Lager sin egen fantasiverden som et fluktredskap og for å forstyrre smertefulle tanker.

Lokaliserer utganger og plasserer seg sånn at de kan stikke av uten at noen legger merke til det.

Kan være følsomme overfor lukter, høye lyder eller lys.

Er ofte utsatt for, og tiltrekkes av "giftige" personer.

Har ofte problemer med å sette grenser og er sårbar overfor manipulerende personer.

Sterkt kontrollbehov.

Perfeksjonisme. Alt skal være perfekt slik at ingen har noe å utsette på dem.

Bytter ofte frisør/dagligvarebutikk/restaurant i frykt for å bli gjenkjent.

Vil ikke samkjøre med kolleger eller venner i frykt for å bli fanget i en situasjon uten mulighet til å flykte.

 

 

Hvis forstyrrelsen forblir ubehandlet, vil personen isolere seg selv mer og mer.

 

 

 

Følg Fru Holmen på Facebook og Snap

 

 

 

#mentalhelse #psykiskhelse #ptsd #vold #personlighetsforstyrrelse #unnvikende #engstelig #avpd #sosialangst

Mental helse i skolen

 

Jeg vil med dette oppfordre alle til å skrive under på kampanjen om å få mental helse inn i læreplanen i skolene. Dette kan du gjøre helt gratis ved å sende

SMS til 26606 med kodeordet:  Mentalhelse

 

 

 

 

Send din stemme/underskrift innen 28. November. 

 

Vi alle har en mental helse og jeg mener det er viktig at barn og unge lærer om dette tidlig slik at de får større forståelse rundt den psykiske helsen. Både for egen del, men også for å lettere forstå andre som har andre utfordringer enn seg selv. 

 

Les mer om kampanjen på www.mentalhelse.no

 

 

#mentalhelse #psykiskhelse #skole #politikk #underskrift #260606 

Hvordan kan han elske meg?

Hvordan kan han elske meg, når han ikke slår meg?

Gjennom livet har jeg opplevd at de som sier de bryr seg om meg også bruker vold mot meg. Så for meg blir det noe helt nytt at han som sier han elsker meg ikke bruker fysisk eller psykisk voldshandling mot meg. Elsker han meg egentlig da?

Man tukter den man elsker, står det i Bibelen. Og jeg har følt på kroppen flere ganger at det er sånn det skal være... 

Så surrealistisk som det høres ut så er slaget en slags befrielse, det er tiden før som er vanskelig. Og den tiden kan vare fra minutter til dager. Det hele starter når noen hever stemmen. En hevet stemme betyr at noen er sint og jeg har gjort noe galt. Jeg har sagt eller gjort noe som gjør at personen er sint og skuffet over meg og føler for å snakke høylytt for at jeg skal forstå hvor forferdelig jeg har vært. Da vet hele kroppen min at det kommer et slag eller flere før det hele er over. Noen ganger kommer det fort og andre ganger kan det gå noen dager før denne spenningen gir seg. Og når endelig slaget kommer så kjenner jeg at hele kroppen slapper av og vet at nå er det over....iallfall for denne gangen. Når kan jeg slappe av helt til jeg driter meg ut igjen.

Men med Vetle så er det overhode ikke sånn. Vi kan bli sinte på hverandre begge to, men det kommer aldri noe slag. Og for meg har dette vært så merkelig og skremmende at jeg lurte på om han i det hele tatt brydde seg om meg, og jeg vurderte til og med å gå fra han. For hans måte å vise kjærlighet var helt ny for en forskrudd jente som meg, som har fått PTSD etter siste forhold. Vetle viser kjærlighet med å gjøre alt han kan for at jeg skal ha det godt.

For hver dag som går så blir jeg mer og mer trygg på han, men jeg gikk lenge å ventet på det første slaget. Det måtte jo komme snart? 

Jeg prøvde til og med å mane det frem, få han enda mere sint enn han allerede var. For da han hevet stemmen i en diskusjon så kjente jeg på hele kroppen at det kom snart og jeg orket ikke å gå med denne redselen lenger. Så om jeg bare fikk han enda mere sint så ville slaget komme og vi kunne være ferdige med det, og gå videre. Til slutt sa jeg: Bare slå meg å bli ferdig med det! Jeg ser du har lyst! Så kom igjen... gjør det!

Men hva skjedde? Ingenting... Ikke et eneste slag... Han bare stod der og så på meg med et stort spørsmålstegn i hele ansiktet. Men det kom aldri noe slag. 

 

 

Følg Fru Holmen på Facebook og Snap

 

 

#ptsd #elske #kjærlighet #vold #familievold #elske #forhold 

Sånn går dagene....

 

Mine dager er veldig varierende, fra time til time og fra dag til dag. Jeg vil prøve å gi deg et innblikk i hvordan det kan være å leve med en kronisk sykdom som Fibromyalgi.  Jeg liker å bruke en mobiltelefon som en metafor på min kropp. En mobiltelefon har et batteri som er min energi. Den har en viss antall stort lagringsplass som er minnet den har. Og den har forskjellige app'er som bruker av både telefonens batteri og minne.

Men forskjellen er at jeg ikke har noe display som viser hvilke app'er som brukes, hvor mye strøm som er igjen eller om det er nok lagringsplass. 

Hvor mye den blir ladet opp i løpet av natten vet jeg aldri, for her er det mange faktorer som spiller inn til hvor godt ladingen fungerte. Det kommer helt ann på om noen av app'ene mine har vært aktive under ladingen.

Alt jeg gjør i løpet av en dag, og alt jeg kan har en helt egen app som må aktiveres. Det er altså en app for å stå opp, en for å kle på seg, en for å dusje, en for å lage mat, en for å kjøre bil, gå i butikken osv.

For å klare å i det hele tatt åpne en app så må telefonen ha nok kapasitet og nok strøm. Noen apper bruker så mye kapasitet at det er helt umulig å åpne noen andre apper om de er aktive.

En av  disse appene er smertene i kroppen, og jo større smerter jo mer kapasitet og strøm bruker den.

Jeg våkner opp en morgen og kjenner at kroppen verker, en brennende smerte i hele kroppen. Altså app'en for smerter er ikke bare aktiv, den lyser rødt og gjør telefonen nesten overopphetet, den gir rett og slett fare for kortslutning. Og da starter utfordringene med å komme seg ut av senga og inn i klærne. Når smertene er så intense så må jeg starte dagen med smertestillende for å frigjøre kapasitet på telefonen. Jeg må da vente på at den virker før jeg klarer å aktivere app'en for å kle å meg. Dette er såkalte pysj-dager,noen dager får jeg dem på meg kl 10 andre dager kl 14 og noen dager ikke i det hele tatt. 

Når smertene avtar og jeg får på meg klærne så kan jeg begynne med dagens gjøremål, så sant ikke smertene har spist opp all energi og jeg bare føler på en kjempe utmattelse, og må lade batteriene for å klare å gjøre noe som helt i løpet av dagen. Utmattelsen er som når telefonen har så lite strøm at den går i sparemodus. Det er da fare for at den slår seg av når som helst. Da er det best å komme seg til en ladestasjon apas, og her er ladestasjonen også kaldt sofa eller seng.

 

 

Jeg har også noen app'er som aktiveres selv uten at jeg gjør noe. Dette er app'er som nesten opererer som et virus på telefonen. Jeg har ikke ønsket å laste de ned eller å installere de i det hele tatt. Dette er f.eks.minner om mindre hyggelige episoder jeg har opplevd her i livet, som vold og andre traumer. Og akkurat som et virus så kan jeg ikke styre dem, de aktiveres og jobber helt på egenhånd, men tapper telefonen for strøm og kan til og med ødelegget lagrede filer som inneholder ting jeg vil huske, som avtaler jeg har og lignende. Noen ganger kan den ødelegge og lage forstyrrelser i høyttaleren pga dårlig dekning, og dette gjør at jeg enten ikke får med meg hva folk sier eller jeg klarer ikke å huske hva som ble sagt. Og det er jo litt kjedelig å måtte spørre 3 og 4 ganger og fremdeles ikke høre annet enn bruddstykker av hva som blir sagt. Blir litt som å ha dårlig dekning når jeg snakker i telefonen.

Så du kan jo tenke deg hvor utfordrerne dette kan være når du aldri vet når batteriet på telefonen er brukt opp og hvor mye du klarer i løpet av en dag. Vil en tur i butikken være det som skal til for at telefonen kortslutter, eller bare dette viruset som spiser opp kapasitet uten at du er klar over det... Hvordan ville du følt dette?

Jeg vet ikke helt hva jeg synes er verst, smerter, utmattelse eller hukommelse. 

Smerter kan jeg gjøre noe med ved å bruke medikamenter, men helt borte blir de aldri. Utmattelsen er det kun en medisin mot og det er hvile, men hvor lenge jeg må hvile er veldig forskjellig fra dag til dag. Når utmattelsen kommer kastende over meg så føler jeg meg veldig ubrukelig. Men hukommelsen får jeg ikke gjort noe med og kan være utrolig flaut til tider.

Jeg husker godt den dagen da sønnen skulle til tannlegen da han var mindre. Jeg skrev i meldingsboka om at han måtte få fri fra kl 11.00 og jeg ville komme å hente han. Før jeg sendte han på skolen minnet jeg han på dette og dro hjem for å gjøre gjøremålene mine. Puslet litt rundt siden jeg da var sykemeldt, da kl var 12 kjente jeg på en følelse. Det var noe jeg skulle huske i dag!!! Men jeg klarte ikke å huske hva, ikke før de ringte fra skoletannlegen og ville sette opp ny time fordi vi ikke hadde møtt. Jeg følte jeg bare ville krype ned i et hull... Jeg husket det jo noen timer tidligere, men så bare forsvant det. Og skal love deg at det var litt flaut når jeg hentet sønnen på skolen og måtte forklare at jeg glemte hele avtalen i løpet av dagen til tross for meldingen i jeg skrev samme morgen.

 

 

 

 

FølgFru Holmen på Facebook og Snap

 

 

#fibromyalgi #smerter #hukommelse #utmattelse #dagenmin #kronisksykdom #mobiltelefon #batteri #app #virus #flause

Er jeg mindre vellykket enn andre?

 

Hva er det som viser at vi er vellykkede i en vektnedgang? Er jeg mindre vellykket fordi jeg har gått ned mindre? 

 

Og jeg som er slankeoperert blir ofte møtt av mennesker som forteller om andre de kjenner som har gått ned mye mer enn meg.  Jeg kjenner en som gikk ned over 80 eller 100 kg, forteller de. Og da virker jo mine 40 lite i forhold. 

Og i forskjellige grupper på Facebook for slankeopererte så er stadig temaet, hvor mye er vanlig å gå ned på forkur eller x antall uker/måneder etter en slankeoperasjon? Og mange føler på å være mislykkede da de går ned mindre eller saktere enn andre. Jeg kunne selv føle at det gikk sakte i min vektnedgang, da jeg leste om andre som raste ned i forhold.

Hvorfor skal alle måle hvor vellykket en er utifra hvor mange kg man har gått ned? Vi har forskjellige kropper, som reagerer forskjellig. Vi har forskjellig startvekt og ikke minst aktivitetsnivå. så vi må da kunne godta forskjeller også her?

Jeg har også opplevd å stå ved siden av min søster som også er slankeoperert, hvor de spør hvor mye vi har gått ned. Og vi svarer vårt tall som ikke er likt og da ser du de måler oss opp og ned. Hva er det liksom? Prøver de å sammenligne oss? Ser for seg hva vi gjemmer under klærne? Nei ikke vet jeg....

Jeg har alltid hørt at BMI ikke er noe vi må bry oss om, da den kan vise veldig feil om en f.eks har veldig mye muskler osv. Så da stusset jeg veldig over at det var BMI-krav for å komme inn på overvektsklinikken. Men her snakker de faktisk veldig mye BMI. Den blir brukt for å måle om du skal få hjelp og blir også brukt til å måle hvor velykket en vektnedgang har vært. Så da er kanskje ikke BMI så feil å bruke for oss som er eller har vært såpass overvektige? 

Men samfunnet generelt er opptatt av å måle suksessen på en livstilsendring i antall kg. Bare se på reklamene for disse slankekurene som dukker opp overalt. De nærmest lover at du kan gå ned x antall kilo på en gitt tid. Hvordan kan de det? Jeg bare lurer....

 

 

Følg Fru Holmen på Facebook og Snap

 

#gbp #gastricbypas #slankeoperasjon #overvekt #overvektsklirnikken #normalvektig #bmi #livstilsendring #kg 

 

De litt flaue lydene....

Ikke alle forandringen med kroppen som er like artige. Jeg er så glad for at jeg har gått ned så mye og fått et nytt og bedre liv sånn sett. Men bakdelen med å gå ned så mye er at huden blir ganske mye slappere.

Jeg har tenkt at det er ikke noe stor krise om jeg har litt slapp hud her og der. Jeg er tross alt snart 40 år, og har fått 3 barn. Så at kroppen ikke er perfekt er for meg helt greit.

Men det byr på litt utfordringer når jeg skal pynte meg i kjole og skal sette meg ned. I det rompa og lårene treffer stolen så klasker alt sammen og det høres ut som jeg slipper en sikkelig brakfis. Og det kan jo bli litt flaut spesielt om det er fremmede der... Jeg feis ikke altså, det er bare huden!!! Det høres jo ikke veldig troverdig ut når du sitter der like rød i mosen som en tomat. 

Nei jeg må nok prøve å øve meg på å sette meg ned litt mer forsiktig sånn at jeg unngår disse rare lydene som kan misforstås.

Slapp hud er vist ikke bare bare i fine selskaper.

 

 

Følg Fru Holmen på Facebook og Snap 

 

 

#gbp #slankeoperasjon #gastricbypass #livstilsendring #slapphud #fis #flau #selskap

Mandag-morgen-blues

Noen dager er tungere enn andre. De dagene jeg skulle ønske jeg aldri stod opp. Alt er bare tungt og vanskelig. 

Den minste lille ting jeg gjør er som en kamp. Jeg kan daffe rundt i pysjen hele dagen om jeg ikke må ut av huset og sminke er helt uaktuelt å i det hele tatt tenke på. Om jeg prøver å fikse håret så nytter det ikke. Ikke et tonn med voks og hårspray funker på sånne dager. Det er som håret har samme form og bare vil ligge flatt. Så kort tid etter at jeg har stylet det så legger det seg rett ned igjen. Det er rett og slett ikke noe som biter på det. Så hvorfor prøve???

 

Men det er ikke det værste med disse dagene. Det værste er det dårlige humøret og den dårlige følelsen jeg bærer uten å vite hvorfor. Hadde jeg kunnet sagt at i dag føler jeg meg bekymret eller redd for noe, eller jeg er lei meg fordi... Ja da hadde det vært mye lettere og kanskje jeg til og med kunne gjort noe med der. Gjort noe som får meg til å føle meg bedre, eller bearbeidet grunnen. 

Men når jeg går her og ikke vet hva som gir denne følelsen da er det ikke lett å gjøre noe med det. 

Det er disse dagene mannen ofte spør om jeg har mye smerter og kanskje skulle tatt noe for det. Hadde det bare vært så enkelt. Jeg skulle virkelig ønske at disse dagene ble byttet ut med smerter, hvor en pille kan løse det hele og jeg føler meg bedre. 

Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på hvordan jeg føler det disse dagene. Annet enn at alt er vanskelig og jeg skulle ønske jeg slapp å oppleve dem. 

Det er bare en så iboende dårlig følelse. Og jeg er så usikker på hva som gir denne følelsen. Jeg klarer eller orker ikke å gå inn i det, og bare gleder meg til jeg kan legge meg å sove. Og håper neste dag blir bedre. 

 

Sånn dag har jeg i dag, mandags-blues. 

 

 

Følg Fru Holmen på Facebook og Snap

 

 

#mandag #blues #dårlighumør #badhairday #utensminke #familie #sove 

Sånn feiret vi farsdagen

I dag er dagen vi hyller alle fedre. I dette innlegget vil jeg vise hvordan vi feriret dagen. 

Bonusbarna og jeg stod opp før fuglene i dag og laget frokost til familien. Nystekte rundstykker, egg,  bacon og bønner var noe av det som stod på bordet da mannen ble vekket. 

 

 

Og selvelgelig fikk han gave som barna har laget med litt hjelp. De hadde også kjøpt hvert sitt kort. 

 

 

Da mannen var ute av huset littegran for å hente hjem fireåringen så satte vi sammen en liten kake. Bonusbarna var så flinke og gjorde mesteparten selv. 

 

 

Senere på dagen var det middag og ny kake hos mine foreldre. Så vi fikk hyllet min far litt på denne dagen også.

 

vil ønske alle fedre der ute gratulerer med dagen!  Håper dere har blitt satt pris på for å hylle den jobben dere gjør hver dag ❤️

 

 

#far #farsdag #familie #gaver #kake #kort